Florø!

I dag skal jeg til Hanne. Hu har et skikkelig langt skjerf.

24. desember

1. Pink Floyd - Comfortably Numb

Roger Water, som skrev teksten til denne sangen, har fortalt at han ble inspirert til å skrive den etter å ha opplevd at det å være påvirket av sterkere stoffer gav ham dem samme følelsen han hadde når han var et lite barn og hadde feber. Mer konkret går dette tilbake til når Water fikk hepatitt rett før Pink Floyd skulle på scenen under en konsert i Philadelphia og han fikk en dose av et middel som Water selv mente kunne drept en elefant. Stoffet var et muskelavslappende middel som fjernet smertene. Han kjente ingenting og det var for Waters en stor lettelse. Han var blitt comfortably numb.

For meg var det aldri noen tvil, denne sangen går hinsides alt annet jeg har hørt. Harmonien mellom tekst og melodi gir meg gåsehud hver gang jeg hører denne sangen, tekster treffer på en eller annen merkelig måte godt og gitarsoloene... Gi meg styrke! Marcel Duchamp er kongen av billed- og modellkunstens dadaisme, Pink Floyd er de ubestridte herskerne av musikkens dadaisme - en dadaisme mer perfekt enn jeg trodde var mulig. Tidenes beste låt fra tidenes beste album.

Tusen takk til alle dere som har fulgt bloggen min i adventstiden, noe som ifølge den skjulte telleren min er 100 unike mennesker daglig. Jeg håper dere har kost dere med en god sang daglig og fått et lite innblikk i musikksmaken til en særing. Ha en velsignet jul!

23. desember

2. Simon & Garfunkel - The Boxer

Paul Simon skrev denne sangen i en periode hvor han fikk hard kritikk for sin musikk. Han mente at han ble behandlet urettferdig av flere musikkjournalister og mener at han selv er The Boxer i denne sangen. Og for tredje dag på rad kommer det Bibelreferanser inn i bildet: "Seeking out the porer quarters" og "Workman's wages" er uttrykk Simon kom frem til mens han tenkte på sangen og leste i Bibelen som lå i skuffen på et hotellrom de var på under en turné. Selve innspillingen av denne låta alene tok over 100 timer. En av grunnene til dette er de velkjente "trommeslagene" i refrenget. "Trommeslag", ja. Det er ingen skarptomme man hører, det er lyden av en kjetting slått mot et betonggulv på et tomt lager.

Jeg er kanskje kontroversiell igjen, men det driter jeg i. Dette er en sang som har betydd enormt mye for meg: Om jeg har følt meg ensom eller ikke hatt det bra på en eller annen måte, har jeg hørt på denne sangen. På en eller annen måte har det gjort meg så mye bedre. Jeg har ingen logisk forklaring på dette, det nærmeste jeg har kommet det er at teksten så smått kan relatere til slik man føler seg noen ganger. For meg er denne sangen en vidundermedisin og er for meg det fremste eksemplet på hvor mye en sang alene kan bety for mitt eget vedkommende. Subjektiviteten lenge leve, likeså denne sangen!

22. desember

3. The Beatles - Let It Be

John Lennon var veldig skeptisk til denne sangen fordi han følte at den referte til kristendommens Jomfru Maria - John Lennon tok som kjent avstand fra kristendommen. Det er dog ikke den Mary det synges om, det er moren til Paul McCartney som døde da Paul var 14 år. Han skrev sangen etter å ha hatt en drøm om henne. "Let it be" er essensen i det hun fortalte ham i drømmen. Beatles' siste slager kan også tolkes til å inneholde et ønske om forsoning mellom medlemmene i gruppa etter at de gikk hver til sitt.

Det finnes ikke en gruppe som har betydd mer for musikken enn The Beatles og det å velge en sang fra disse var vanvittig vanskelig. Denne sangen står allikevel for meg igjen som noe av essensen med The Beatles: Det er så enkelt, allikevel så fantastisk bra. Sangen brukes i nær sagt alle mulige tilstelninger og rommer mye uansett hvilken vinkel man ser den fra. Stor og enkel poesi kombinert med fantastiske musikere!

21. desember

4. The Byrds - Turn! Turn! Turn! (To Everything There Is a Season)

Teksten er så å si direkte sitert fra Bibelen, fra Forkynneren kp. 3. Pete Seeger, som skrev denne sangen, sa at han ble forbløffet over Bibelen - han kunne ikke tenke seg en annen bok som rommet så mye visdom og dårskap på en og samme tid. Grunnen til at han skrev denne sangen var at utgiveren hans ikke ville gi ut protestvisene han skrev, det ble for ensformig. I fortvilelse over, i følge ham selv, utgiverens dårlige musikksmak trakk han en lapp ut av lommen sin som hadde nettopp teksten fra Forkynneren på seg. Han improviserte en melodi. Resultatet var denne sangen, som utgiveren elsket. Den ble først solgt til Limelights, deretter til The Byrds.

Det er kanskje litt kontroversielt å sette denne sangen så høyt oppe på lista. Å begrunne dette er heller ikke enkelt, til tross for at jeg er soleklar på at låta fortjener å få topplasseringen av de som ikke når pallen. Jeg er enig i at Bibelen i bokstavelig forstand inneholder både visdom og dårskap. Denne teksten er et utdrag som det absolutt er noe i - alt har sin tid. Den har et godt budskap. Uten noen form for et velformulert og godt presentert budskap hadde ikke denne sangen havnet så høyt oppe kun i egenskap å være fra en bok jeg setter min lit til i livet. Den improviserte melodien vitner om Seegers musikalitet og sangen står igjen som et fantastisk bevis på hvor mye musikk kan forsterke et budskap. Musikken forsterker dette så til gangs, den klarer virkelig å ta tak i den fantastiske allmenne humanismen i en særs fin bok.

20. desember

5. Queen - Bohemian Rhapsody

Selve kompet på denne sangen gikk det veldig fort å få ned på notelinjene. Når det gikk på overdubbing og annen fiksing av denne komposisjonen, tok dette mange uker alene. Til slutt satt de igjen med 120 lag med lydspor - dette er i dag kjent som studioversjonen. Bryan May har fortalt at når Freddie Mercury viste frem denne sangen, ble gruppa mildt sagt forbløffet. En av uttalelsene fra et medlem May ikke ønsker å si navnet på var at "Vi er da ingen operagruppe!" Mercury svarte med: "Nei, det stemmer. Dette er en parodi på en rockeopera."

Dette er en episk rockesymfoni. Den er uten sidestykke noe av det mest fantastiske som har nådd mine ører. Mercury er, etter min menig, tidenes beste vokalist. Den merkelige sjangerblandingen som skjærer nytelsesfullt i trommehinnene... Det finnes ikke noe lignende.

19. desember

6. Bob Dylan - Like A Rolling Stone

Bob Dylan er kjent for å lage ganske så lange sanger. Svært mange radiostasjoner spiller ikke sanger som varer mer enn 3 minutter, slik var det også når denne låta kom. I så måte ble den banebrytende: Med svært få unntak ble hele sangen spilt når en radiostasjon kjørte denne låta til tross for en varighet på over 6 minutter. Når man ser det med dagens briller, taler kanskje dette klart: Rolling Stone Magazine har denne sangen oppført som tidenes beste sang.

Poesi fra tidenes største musikkpoet. En så lang tekst, en så gjentakende komposisjon... Allikevel helt fantastisk. Dette er til å få tårer i øynene av.

18. desember

7. Michael Jackson - Man In The Mirror

Siedah Garret skrev brorparten av denne sangen etter en idé hun fikk når hun så sitt eget ansikt i et av speilene i bilen sin. Denne sangen har et veldig klart budskap: Om det skal skje en forandring, må den begynne med at du gjør noe med det og ikke venter på at andre skal ta et initiativ. Sangen føyer seg inn i rekken av toppnoteringer Michael Jackson hadde i USA med låter fra Bad - tilsammen 5 låter fra skiva nådde toppen. Etterhvert i denne sangen kommer et kor med i sangen, et ikke hvilketsomhelst kor, men The Andrae Crouch Gospel Choir.

En fantastisk låt om solidaritet med utgangspunkt i en selv og hvor viktig man selv er for at noe skal kunne forandres til det bedre. Sangen får frem hvor godt det føles å utgjøre en forskjell samtidig som den tydelig tar for seg hvor lett man kan henge seg opp i sine egne tanker om hva som er best uten at man egentlig tenker stort lengre enn sin egen nesetipp. Halvannet døgn etter at Michael Jackson døde, ble denne sangen sunget på TT av 2000 mennesker. Det er en av de sterkeste opplevelsene jeg noensinne har hatt.

17. desember

8. The Mamas & The Papas - California Dreamin'

I 1963 giftet Michelle (f. Holly Michelle Gilliam) seg med John Phillips, begge medlemmer av The Mamas & The Papas. De bodde i New York, den første vinteren Michelle opplevde utenfor California - en kald vinter selv til New York å være. Hjemlengselen til den sin varme hjemstat var tydelig, noe som endte med at John en natt skrev det første verset til denne sangen. Det andre verset skrev Michelle etter at John viste henne det første - få dager før hadde hun vært i St. Patricks Cathedral. Michelle var dypt fascinert av kirker og linjen "You know the preacher likes the cold" var en hyllest til den hjertelige mottakelsen hun følte det var når hun lukket opp en kirkedør og ble møtt av presten på stedet.

Kombinasjonen av hjemlengsel, søken etter dypere meninger i livet og et flott driv i sangen gjør dette til en evig klassiker som oser 60-tallet lang vei. Jeg merker at det å begrunne sangvalgene i det øvre sjiktet av denne lista ikke alltid er så lett. Min beste forklaring på dette er noe så klisjébefengt som at de treffer hjertet - noen ganger er det alt som skal til for at man skal kunne elske en sang. Jeg elsker denne sangen.

16. desember

9. Bruce Springsteen - The River

Denne sangen er basert på en samtale Springsteen hadde med sin svoger. Han mistet jobben sin, men gjorde alt han kunne av lovlige ting for å kunne forsørge de. Hans livsglede og fraværende lyst til å klage gjorde dypt inntrykk på The Boss. Søsteren hans har også en sentral rolle, det forhastede bryllupet i er historien om hennes ødelagte tenår.

Dette er en svært god historie med en av de råeste stemmene verden har hørt. Hillside-preget av harmonikaen gjør denne sangen i mine ører nær og ekte. Sangen har den lille, udefinerbare nerven som gjør at dette er en legendarisk låt.

15. desember

10. Eagles - Hotel California

Materalisme og overflødighet er temaene for Eagles' største hit gjennom tidene. Et band bestående av musikere fra middelklassen brukte termen Hotel California som sin forestilling av de høyere sjiktene i USA. Hva betyr the American Dream for overklassen? Eagles' formål med sangen var å sette lys på dette spørsmål, noe som de definerte som den mørke siden av the American Dream. Dette har dog ikke kommet så veldig godt til syne - sangen er fortolket på så vanvittig mange måter, til tider helt ihjeltolket, så flere av medlemmene av Eagles har uttalt at til tross for at sangen ble en hit, bommet de helt med sitt formål. Sangen ble kåret til årets Grammy i 1977, men de ville ta imot prisen - Don Henley, Eagles' største ansikt utad, trodde ikke noe på konkurranser.

Fortolk som du vil, men ikke vær uenig om at dette er et stykk svært godt produkt innenfor markedsgruppen sanger. Kjempedigg gitar, en spennede tekst og noe så sjeldent som en cliffhanger i slutten av sangen som man aldri får noe svar på. Finfint!

14. desember

11. Jimi Hendrix - All Along The Watchtower

Sangen ble først skrevet og innspilt av Bob Dylan, Jimmy Hendrix stod for et cover som kom året etter Dylans. Hendrix mente at Dylans versjon var litt for sein og manglet et noe mer tungt preg som gjenspeilet teksten. Selv var ikke Hendrix noen stor fan av Dylans musikk, men han nær sagt tilba ham når det kom til budskapet: "Alle de som ikke liker Bob Dylans musikk, les tekstene." Han mente selv også at coveringen stod veldig bra til seg selv: "I likhet med Dylan kan heller ikke jeg synge helt normalt." Coveringen nådde toppen av listene i USA - den eneste låta Hendrix klarte dette med.

Dette er musikkoverleveringer mellom to giganter: Bob Dylans tekst tolket med stemmen og preget til Jimi Hendrix. Resultatet er en fantastisk fremførelse av en sterk tekst med sterke røtter i synsinntrykkene til begge disse legendene.

13. desember

Jeg vil aller først benytte anledningen til å ønske min faste bloggjest, kritiker og far med bursdagen. Han blir 53. Gratulerer.

12. Scott McKenzie - San Francisco (Be Sure To Wear Some Flowers In Your Hair)

Dette var en nr. 1-hit i Storbritania og kanskje ikke så overraskende er det den nr.1-tittelen på øya som har hatt det lengste navnet noensinne. Dette er virkelig en av de fremtredende hippielåtene: Vi skal tilbake til 1967 og høre om nye forklaringer på eksistensen fra en hel generasjon. Blomstene du må passe på å ha i håret er viktig - vi er blomsterbarna.

Dette er kulturhistorie på et sølvfat. Hippiebevegelsens utblomstring kan med rette sies å bli beskrevet på den rosenrøde og harmoniske måten de ønsket å fremstå på. Teksten er veldig fortellende, melodien naturlig nok harmonisk og alt er egentlig bare fint og fint i denne sangen, som et barns juleglede. Dette er virkelig en sang man føler er skrevet med hjertet. Og det hjertet, det blomstrer. Håper ikke det var for mange ordspill som florerte her.

12. desember

13. Beach Boys - I Get Around

Dette er kanskje den sangen på listen med enklest tekst: Velkommen til de problemfrie tenårene. Du har akkurat fått lappen og benytter det som et framifrå sjekketriks. Dette er den gruppas første låt som nådde toppen av listene i USA og også den første låta man kan si at de slo gjennom med i Storbritania.

Dette er feel good-musikk på sitt ypperste. Beach Boys' fantastiske musikalitet med sin flerstemte sang kombinert med en tekst det ikke koster en kalori å fordøye gjør dette til en maktdemonstrasjon om hvor mye musikalitet har å si: Teksten er ikke alltid så viktig, god musikk finnes like mye i stemningen som springer frem av det melodiøse.

11. desember

14. Alice Cooper - Poison

Sangen handler om en å være dypt tiltrukket til tross for at man vet at det egentlig ikke er en veldig lur ting å være i akkurat det tilfellet. Det er et tydelig sadomasochistisk preg på sangen og handler alt i alt om transen og fantasivevet man kan havne i når man har en fascinasjon eller forelskelse for noen som man vet ikke er til det gode.

Dette er etter min menig Coopers signaturlåt. Den er rå i vid forstand - god låt som i motsetning til artisten er helt usminket. Jeg kan lett skjønne at sangen kan vekke avsky hos enkelte, men i mine ører blir Coopers stemme, sjangeren og teksten en eneste stor harmoni. Dette er en sang som man kjenner fra tåspissene og opp til issen - underforstått over hele kroppen.

10. desember

15. The Clash - London Calling

I sterk kontrast til gårsdagens sang – dette er en låt som i bunn og grunn er en eneste stor utgreiing om forskjellige måter verden kan gå under på. Vokalist Joe Strummer hadde en fortid som nyhetsoppleser og mange av de apokalyptiske bildene som kommer frem i sangen er hentet fra domsprofetier han selv hadde vært med på å kringkaste. På slutten av hvert refreng blir det sunget at ”London is drowning and I, I live by the river”. Dette kommer fra en gammel engelsk historie om at hvis Themsen noensinne skulle gå over sine bredder, ville hele London bli lagt under vann. Og ja, Joe Strummer bodde ved Themsen – dog i en toppleilighet.

En bit herlig punk-rock med en alternativ tekst med veldig mange innfallsvinkler. Samtidig som den tar for seg flere alvorlige scenarioer, er den syrlig mot alle mulige dommedagsprofetier og får på en fiffig måte også frem noe humoristisk med alle disse problemstillingene. Det er en form for formidling som treffer meg midt i hjertet. En genial komposisjon med et superb anslag er med på å skyve den inn på topp 15.

9. desember

16. Louis Armstrong - What a Wonderful World

Bob Thiele (pseud. George Douglas) skrev denne sangen som en motvekt til den spente politiske temperaturen i USA som følge av Vietnamkrigen og den kalde krigen. Denne skildringen av å sette pris på det vakre i de nærmeste omgivelsene var i utgangspunktet ikke noe som tok utgangspunkt i å bli en kassasuksess. Louis Armstrong fikk 250$ for å spille inn denne låta – pengene gikk til orkesteret. Sangen lå heller ikke an til å bli noe annet enn one by many fordi ABC Records, ansvarlig for utgivelsen i Statene, mente at sangen ikke holdt mål. Ikke før HMV Records i Storbritannia kunne melde om at sangen var blitt en gigantisk hit i England, slapp de sangen i USA.

Dette er poesi av høy rang sunget av en av de mest karakteristiske stemmene verden noensinne har hørt. At en jazzmusiker som Louis Armstrong faktisk synger en ballade så fantastisk, forteller at verden kan være sjeleglad for at Tony Bennett, som opprinnelig skulle synge den, valgte å stå over. Hjertelig takk, Tony.

8. desember

17. Johnny Cash - Ring of Fire

I all hovedsak skrevet av June Carter, som Cash senere ble gift med. Sangen omhandlet på det tidspunktet den ble skrevet forholdet hennes til Johnny Cash hvor uttrykket ’ring of fire’ var en beskrivelse på hvordan hun følte forholdet var. Det reflekterte Cash sitt avhengighetsforhold til sterke stoffer og hans generelt flyktige livsstil. Hun skal ha skrevet sangen mens hun kjørte rundt en natt engstelig for fremtiden til sin kjære. Kort tid etter at hun skrev sangen, drømte Cash at han sang denne akkompagnert av et meksikansk orkester.

Denne sangen er noe av det sterkeste som noen gang er skrevet – en glad melodi som har en tekst som forteller om det ambivalente i forholdet mellom June og Johnny. Kjærlighetens styrke blir en viktig del av sangens underliggende budskap. Johnny Cash fikk sin største hit skrevet for seg – skrevet med hjertet til kvinnen han var gift med til døden skilte dem ad. Dette er dypt og legendarisk!

7. desember

18. The Animals - The House of the Rising Sun

Dette er en amerikansk folkesang som forteller om et menneskes liv i New Orleans som det rett og slett går galt med. Det har vært mange spekulasjoner om hvilket hus som er The House of the Rising Sun. Det mest sannsynlige var et lite hotell som brant ned i 1822 som reklamerte med prostitusjon. Det lå i French Quarter, den eldste eksisterende bydelen i New Orleans og man kan med sikkerhet si at sangen stammer fra dette distriktet. Samtidig skal det sies at det finnes to versjoner av denne sangen – en for kvinner og en for menn. Har begge to opphavet fra samme sted? Eller er det hele ren fiksjon?

Å gjøre en cover av en låt er risikabelt, uansett hvor gammel den er, for man jobber ut i fra helt andre premisser enn om man skriver en sang selv. The Animals har her foretatt en genistrek – de beholder det tradisjonelle preget samtidig som de har enkelt selvkomponert arrangement. Med Eric Burdon sin bluesstemme er dette ikke noe annet enn covering på sitt aller ypperste.

6. desember

19. Marvin Gaye - Let's Get It On

Sangen var opprinnelig ment som et slags ”religiøst ode” til livet, men ble omskrevet til et mer politisk budskap. Dette ble også forkastet – produsent Ed Townsend mente at Marvin Gaye sin unike evne til å få frem det romantiske og seksuelle i sin fremførelse av sanger skulle komme frem i denne sangen. Slik ble det også – alle Gayes hoder konsentrerte seg om sin 17 år gamle kjæreste, og senere kone under innspillingen av tittelsporet på hans tolvte studioalbum. Gaye var selv 34 år på dette tidspunktet.

En kompis av meg omtalte sangen som tidenes mest sexy låt. Jeg sier meg ikke uenig. Dette er uten tvil en låt man kan bruke de klisjébegrepene feel og flow om. Fremførelsen kan ikke kopieres eller forbedres av noen andre. Stemmen til Gaye harmonerer med musikken på en gåsehudfremkallende måte. I alle fall får jeg gåsehud. Får du?

5. desember

20. Bon Jovi - Livin' on a Prayer

Etter at Livin’ on a Prayer var spilt inn, mente Jon Bon Jovi, vokalisten i bandet, at den ikke holdt mål. Gitarist Richie Samora klarte å overtale ham til å utgi sangen med betingelsen at den skulle spilles inn med et nytt arr. Sangen ble så populær at den toppet Billboard Hot-listen i fire uker. Jon Bon Jovi har i ettertid fortalt at inspirasjonen er hentet fra Reagans tankegang om å senke skattene for det rikeste for å åpne for nye investeringer. Resultatet er en tekst som omhandler et arbeiderklassepar som har en tøff hverdag i datidens USA som servitrise og havnearbeider.

Som den Ten Sing-gutten jeg er, er ikke denne sangen til å komme utenom. Høyhårrock på sitt ypperste og uansett hvor mye ihjelspilt og klisjébefengt denne låta er blitt, er det en viktig sang, og en av de første jeg som liten ung og uerfaren fjortis fikk gåsehud av. Digg.

4. desember

21. Elton John - Goodbye Yellow Brick Road

En utpreget softrocklåt som enkelte kritikere mener er Elton Johns beste låt noensinne. Tittelen er en direkte henvisning til Trollmannen fra Oz. Hvor de følger en yellow brick road for å finne trollmannen for så å finne ut at de hele tiden har hatt hva de lette etter. Elliot Smith, en amerikansk musiker kjent for en svært røff livsstil, noe også levealderen hans tilsa, mente at dette var tidenes beste låt: "En gang hørte jeg på den konstant i 18 timer mens jeg spiste fleinsopp."

For min del har jeg aldri prøvd flein. Dette er rett og slett en av de første sangene jeg kan huske at jeg hørte. Den har i grunn vært med meg hele tiden, jeg har alltid likt den og stiller meg helt bak de kritikerne som mener at dette er Elton Johns beste sang.

3. desember

22. Phil Collins - Another Day In Paradise

Sangen ble skrevet for å få et fokus på hjemløshet og hvor ignorant man kan være overfor de hjemløse. Sangen viste seg å bli en ubetinget suksess og var på verdensbasis den største hiten i 1989. På Billboard sin ranking over tidenes beste sanger innehar den 86.plass.

Phil Collins er ingen stor musiker. Jeg har ment det tidligere, men har innsett at det ikke er tilfelle. Han har rett og slett laget en del musikk som overhodet ikke er å regne som god. At han i tillegg elsker synth gjør ikke ting bedre. Men denne låta skiller seg radikalt ut fra mye han har gjort - det er ikke komposisjonen, som er helt ok, man tenker over. Det er en av tidenes beste tekster.

2. desember

23. Metallica - Enter Sandman

Den instrumentale komposisjonen av Enter Sandman var det første som ble ferdig i produksjonen av plata Metallica. Det ble brukt destod lengre tid på finne ut av melodilinje og tekst, en prosess som ble svært omdiskutert i Metallica når James Hetfield, frontfiguren til bandet, kom opp med ideen om Enter Sandman. Han mente at låta i seg selv gikk fra å være idyllisk til å bryte ned alt sammen, noe han prøvde å illustrere ved å la tematikken i sangen være om den perfekte familie som opplever noe så grusomt som en krybbedød. Selve tittelen gjenspeiler dette på en svært kryptisk og bestialsk måte.

Uten tvil en av de mest spilte låtene på fest samtidig som det er en god metalkomposisjon. Introen og refrenganslaget kan langt på vei kalles genialt.

1. desember

24. Deep Purple - Smoke on the Water

For temmelig nøyaktig 38 år siden, i desember 1971, holdt Deep Purple på å fullføre albumet Machine Head. Innspillingen foregikk i Montreux, i et bygg hvor Frank Zappa hadde konsert kvelden før albumet skulle spilles inn. Tilfeldighetene (?) ville ha det til at under Zappa-konserten begynte det å brenne og bygningen brant helt ned til grunnen. Inspirert av brannen og de påfølgende omstendighetene rundt innspillingen av albumet satte de tekst til Smoke on the Water - deres mest kjente låt noensinne.

Uansett hvor tilfeldig og merkelig det er at en av varemerkene til rocken har tittelen Smoke on the Water, står allikevel teksten noe tilbake for musikken. Det finnes knapt nok det mennesket som ikke har hørt riffet. Dette forteller oss at Ritchie Blackmore, daværende gitarist i Deep Purple, virkelig knakk en kode som gir denne låta nær sagt evig holdbarhet.

Adventskalender

Vi skriver siste dag i november og adventstiden er i gang. Amasing hadde sin jubileumskonsert i går, en sann glede å se de nåværende opptre for så å selv være med på noen av slagerne våre. Gosj, jeg DIGGER Amasing. Og Ten Sing generelt.

Så, jeg lovte en presentasjon av adventskalenderen på bloggen min.


*trommevirvel*


Adventskalenderen er en topp 24-liste over tidenes sanger, i stigende rekkefølge. Visse regler skal følges:
- Sangene skal være av internasjonalt anerkjente band/artister.
- Hver gruppe skal kun være representert med én sang.
- Listen tar kun utgangspunkt i min egen mening, altså en tradisjonell subjektiv liste.

Hver dag blir en sang presentert. I tillegg til selve sangen kommer det litt om historien rundt den og min mening om hvorfor akkurat denne sangen fortjener en plass blant de 24 beste låtene gjennom tidene.

Skulderputer, veldedighet og catering

Forresten, glem den overskriften, den har ingen relevans.

Lenge siden sist jeg oppdaterte bloggen nå. Ting går stadig godt for seg i Oslo, om man ser bort fra en dose svineinfluensa for noen uker siden. Jeg bikka lett 40 i temperatur og dro en tur på legevakta. Lang kø. Jeg besvimte på venteværelset og kom med det 20 plasser fram i køen. Fikk tilogmed resept på tamiflu. Har tatt vare på pakka som et minne, også kølappen min fra legevakta.

Eksamen om en knapp måned. Jeg er stressa med tanke på lesing, noe som gjør det vanskelig å lese. Kanskje jeg kan ta en annen variant siden jeg gå på teologi og bare be til Gud om at all kunnskap bare skal komme til meg? Det er i grunn ikke en så halvgæren idé om man ikke tar med det med kunnskapens tre og slangen og syndefallet og den rekka der i betraktningen. Pluss at jeg tror det er for trivielt å be om. Vi får starte med mat til alle og gode nok ressurser til å kunne drive planeten vår videre.

For noen uker siden hadde jeg også gleden av å være statist på en Golden Goal-innspilling. For de innvidde: Rekonstruksjonen var Knut Anders Fostervold sin helt utrolige filming i (god) etterkant av et lite dask i ansiktet.



Så, nyhet om bloggen: I ÅR ER DET JULEKALENDER PÅ BLOGGEN MIN. Noen dager før 1.desember skriver jeg hva temaet er, men blant de som besøker kommerse blogger (sånn som meg) som gjerne lover premier for den minste ting, er min kalender premieløs, konkurranseløs, men veldig kosefylt. Har til og med tenkt å legge litt flid i den. Så, håper du følger den og kommer med kommentarer og innvendinger på den. Jeg kan si såpass at det absolutt er en julekalender som åpner for diskusjon.

Utover det så burde jeg sove nå. Nættæ.

Nerd.

Jeg er nerd. Eller, jeg er jo ikke det, da. Men nå føler jeg meg litt som det. Det er ca. 100 stykker på KRLE-grunnfaget og det er forelesning om 2 minutter. Vi er 4 stykker i rommet.

Nobels fredspris

Jeg leste nyheten om at Nobels fredspris gikk til Obama med stor overraskelse, men så lenge Siv Jensen er misfornøyd så skjønner jeg at Nobel-komiteen har gjort det rette valget.

Gratulerer, Obama. Og for all del: Takk, Siv.

Krystallklare dager...

...ja, nå er det høst. Det er første linjen i den første sangen jeg kan huske at jeg lærte på barneskolen. Å kalle en høst i Oslo for krystallklar er vel alt annet enn sant. Nå regner det og ting er i grunn bare grått. Det er nesten så man helst ikke vil se ut, det føles stort sett bare nedslående å se at ting kan være så monotont og trist. Det er vel kanskje naturlig også: Det er blader som skaper fargene om høsten og det finnes ikke så mange trær i Oslo by. Det som allikevel er deilig med høsten her, er det deilige kuldedraget. Det er så skjønt å kjenne at kulda noen ganger biter deg litt i nesa. Selvfølgelig går det an å snakke stygt om kulda også, men det blir for galt. Kulda er hjertelig velkommen i disse klimaendringstider. Alt i alt er det bare fargene jeg savner nå. Utover det er livet i Oslo om høsten helt topp.

Filmanbefaling. Varm.

Et must for alle som liker The Beatles. Og hvem gjør vel ikke det?

MF-studenter

Check out tha stødimejts!

Velg:09 - Del 2

I dag var det et mildt sagt yrende liv på Karl Johan. Mine to favorittsunnfjordinger og jeg tok oss turen ned og var først vitne til taler fra Christian Tybring-Gjedde, Carl I. Hagen og Siv Jensen. Altså, vi lever i et land med valgfrihet og det takker jeg min skaper for, men vær så snill, kjære deg: Hold deg unna Fremskrittspartiet. Samtlige taler var preget av sinne og bitterhet overfor den sittende regjeringen og kjørte den mest populistiske linjen jeg noensinne har vært borte i innenfor politkken - kun avgiftskutt og strengere innvandring stod i fokus. Jeg ble nær sagt fysisk kvalm av å høre på det. Og, ja, jeg er nok bokstavelig talt farga av mitt politiske syn, men å gå over til å høre på Kristin Halvorsen etterpå var som balsam for sjelen. Man kan kritisere regjeringen for mye, det kan jeg godt være den første til å si, men en sittende regjering må tale mye mer nøkternt da de i motsetning til et parti som har vært konstant i opposisjon kjenner til realitetene her i landet. Etter Kristin Halvorsen gikk turen rett videre til Jens Stoltenberg, også en ganske så god tale. Helge og jeg lekte så pressefotografer og fotfulgte Stoltenberg en god stund. Med unntak av at en livvakt etterhvert ble litt irritert på meg, gikk det helt fint. Og dagen bød absolutt på noen gode bilder.

All ære til Hanne


Carl peker og er sinna


Siv måler verferd med FrP i regjering


En veldig sur fyr og flotte ungdommer


En pen finansminister


En engasjert finansminister


Ntåååå


Jens deler ut rose



Jens deler ut enda en rose



Jens!


Jens og Helge. Et fantastisk bilde.


Jens og Espen.

Velg:09

Etter å ha handlet litt bøker i dag tok jeg meg en tur ned på Karl Johan, til valgbodene. Der kom jeg i prat med en politiker - fra Oslo Frp. Jeg konfronterte han med et par motsetninger i partiprogrammet og prinsipprogrammet deres. Svaret jeg fikk hadde vært hardtslående om vedkommende hadde brukt sutt: Folk flest leser ikke partiprogrammet.

Det er så herlig å høre sånt fra en politiker, særlig med tanke på hans parti sin fine bunnlinje om at de er partiet for folk flest. Kanskje på tide med et nytt slagord, inspirert av denne politikeren?

Frp - for folk som ikke leser partiprogrammet
Frp - for folk som ikke er så glad i å lese
Frp - for folk som ikke gidder å lese
Frp - for folk som ikke ser verdien i å lese, men synes allikevel at innvandrere burde klare det

Godt valg. Håper din stemme går til et annet parti enn Frp - vi har en verden å bygge.

That's enøff!

Steget er tatt...

...og jeg er i gang! Tanker og vurderinger om å preste seg har nå tiltrådt i praksis og jeg sitter i skrivende stund på lesesalen på Det teologiske Menighetsfakultet på Majorstuen i Oslo. I bunn og grunn er dette digg! En altfor lang sommerferie med skakkjørt økonomi og altfor masse dødtid har så absolutt vært en faktor som har sørget for at det å starte med studier igjen har vært en kickstart. Når det er sagt: Studiene har startet veldig bra. Naturlig nok handler ting for øyeblikket i stor grad om Bibelens innhold og historie. Delvis har jeg vært borti dette før på Ten Sing Norway, men jeg følte meg ikke dedikert til det da. Nå føler jeg meg svært så dedikert og jeg er på grensa til å si at jeg koser meg med studiene. For all del, det vil det nok bli forandringer på etterhvert som arbeidsmengden tynger mer og mer, men akkurat nå er det deilig å kjenne på at ting går ganske så godt. Alle tanker og tunge dager i Bergen har vist seg å være til det gode. Lykken kan du bare høste der hvor smerten bor.


Et stk. studiosus theologiæ på lesesalen med basislitteratur

Flytting

De to siste årene: Porsgrunn-Silkeborg-Porsgrunn-Bergen-Porsgrunn-Oslo

Nå holder det. I morgen flytter jeg til Oslo og jeg blir i Oslo i uoverskuelig fremtid!
Et profesjonsstudium tar jo noen år. Og jeg er så lei av å flytte.

Oslo blir bra.

Hvordan forhåndsstemme

1. Gå inn i valglokalet.
2. Still deg i kø.
3. Gi fra deg valgkort og legitimasjon og få en konvolutt.
4. Gå inn i stemmeavlukket.
5. Ta valgseddelen hvor det står Det Norske Arbeiderparti.
6. Putt den oppi konvolutten.
7. Gå ut av stemmeavlukket.
8. Gi fra deg konvolutten.
9. Få tilbake legitimasjon og konvolutt.
10. Putt din stemme til Det Norske Arbeiderparti i valgurna.

Verre er det ikke.

Kjøreturen

Vesle Jumbo, vesle Sambo og Amandus dokkemann
Ville ta en liten tur i trekkoppbilen til Johan
Hvem kan styre, sa Amandus, ikke jeg, sa negermann
Jamen det kan jeg, sa Jumbo, jeg kan styre lite grann
Og så setter jeg meg der, og så sitter Sambo her
Og Amandus han kan sitte både her og både der

Og så satte de seg oppi, elefanten var sjåfør
Vesle Sambo lukket døra, og Amandus ropte: kjør
Og de kjørte rundt i stua, men det dundret og det smalt
For de støtte borti bordben og i stolben overalt
Det sa pang pang der, det sa pang pang her
Det sa pang pang pang både her og både der

Huffamei, sa elefanten da en krukke gikk i knas
Vi får kjøre ut på gata så vi får litt mere plass
Og han svingte ut av døra og ga motor'n mere gass
Og for like utfor trappa med sitt dyrebare lass
Det sa hump hump der, det sa hump hump her
Det sa hump hump hump både her og både der

Det var morsomt, sa Amandus, men det dumper lite grann
Og det rister oppi hodet mitt som blåbær i et spann
Bare hold deg fast, sa Jumbo, og pass godt på hatten din
Vi skal bare kjøre ned en tretten fjorten trappetrinn
Det sa donk donk der, det sa donk donk her
Det sa donk donk donk både her og både der

Men på gata var det ikke lett for den som var sjåfør
Og den stakkars Jumbo hadde aldri kjørt i gater før
Det kom biler både her og der fra både nord og sør
Og de bertet og de tutet sånn som store biler gjør
Det sa bert bert der, det sa bert bert her
Det sa bert bert bert både her og både der

Men han svingte mellom bilene og satte farten opp
Vesle Sambo ble litt lei seg dro i Jumbo og sa stopp
Men Amandus bare lo og hei og hå hvor dette gikk
Og de suste rundt om hjørnet foran nesa på en trikk
Det sa pling pling der, det sa pling pling her
Det sa pling pling pling både her og både der

Det var trikken, sa Amandus og han vinket og han lo
Men så plutselig så smalt det, for så støtte de på no'
Og de ramlet ut av bilen, så var kjøreturen slutt
Men den som kom og gant dem var en liten skolegutt
Han fant Jumbo der og de andre her
Og trekkoppbilen fant han både her og både der

Og vet du hvem den gutten var, jo visst det var Johan
Og bilen, pytt den skulle han nok snart få gjort i stand
Han tok bilen under armen, og i rans'len puttet han
Vesle Jumbo, vesle Sambo og Amandus dokkemann
Vesle Jumbo der, vesle Sambo her
Og Amandus bare lo og sa, så moro dette er

I disse sommertider

Samiske ord for nyanser av snø.
Og dette er ikke kødd.

10. Girrat = Når det er nysnø og kaldt / Snøen blir så trå at skiene ikke glir


9. Rodda = Snø som er helt hard, men allikevel ikke heeelt som is.


8. Čuohki = Isskorpe på beitemark (vel å merke kun beitemark)


7. Njuohpa = Når det er helt glatt is og det har kommet ny løs snø eller vann oppå, og det er så glatt at man knapt nok kommer seg av flekken.


6. Moskkur = Snø som har falt på reinsdyrspor og blitt gammel og halvmyk.


5. Časttas = Når vinden har blåst sammen snøen på vann eller fjell slik at den ligger som bølger på snøen.


4. Skávvi = Når det om våren har vært fuktig snø, og så fryser det til såpass at det akkurat bærer en skiløper.


3. Áinnádat = Når det har fyki litt snø på sporene, men bare såpass at man likevel skjelner sporene.


2. Sittardit = At det snør veldig fint.



1. Čearga = Når vinden har dynget snøen sammen slik at den er blitt hardpakket, så man ikke får staven nedi snøen uten å bruke makt.



Med en gang syntes jeg dette var rasende festlig. Men ved nærmere ettertanke: Det er jo rett og slett en fantastisk utnyttelse av et språk.

Prosa Fra Opphavet - kapittel 1

Nå skal jeg begynne en føljetong på bloggen min. Kort fortalt omhandler denne føljetongens kapitler...

• ...noe som har skjedd i mitt liv.
• ...noe som iallefall er litt unikt.
• ...noe som tidvis kan gå under definisjonen "Haha, dust!"
  

Jeg har en anelse om hvilket av punktene som kommer til å bli mest markante, men meg om det. Hjertelig velkommen til den usminkede sannhet om höjdare og dybdare i undertegnedes foreløpige livsløp. Vi kjører i gang med den hendelsen jeg har fått høre mot meg flest ganger.

Da jeg brakk beinet på fire plasser i barnebakken
Mars 2002

Det var den siste lørdagen i vinterferien. Jeg, en liten 8.klassing som begynte å se gleden og nytten med snø, stod på slalåm og hadde egentlig fått en ok dreis på det. Riktignok hadde jeg bare vært to turer i slalåmbakken tidligere, men jeg var i siget. Så, turen gikk til Siljan skisenter, en drøy halvtime vekk fra Porsgrunn. Jeg spente på meg leieskiene, tok heisen opp i bakken og satte utfor. Det gikk veldig fint. Jeg dristet meg til og med til å kjøre rød løype. Det var nok ikke så stilfullt, men det var uten knall og fall. Godt fornøyd med meg selv tok jeg en rolig tur bort i barnebakken for å hoppe litt. Tenkte det var greit å roe litt ned. Og til syvende og sist kan man vel si at jeg ble pent nødt til å roe meg kraftig ned. Bakken hadde en helling på kanskje 10 grader, man måtte nær sagt stake fra for i det hele tatt gli nedover. Jeg fikk grei fart og traff perfekt på hoppet og trakk beina opp under meg. Det sekundet jeg var i lufta, gjorde jeg en grov feil: Før landing senket jeg bare høyre bein. Resultatet var at jeg landet litt skeivt og jeg fikk en merkelig rotasjon. I at den var merkelig legger jeg at det var kun leggen som fant det for godt å rotere.


Et vindu til frihet

Med en litt for hardt festet leieski tilsa all fornuft hva som var i ferd med å skje: Spiralbrudd up and coming. Og så til gangs! 4 brudd ble det. Pussig, egentlig, hvordan det føles å kjenne sitt eget bein presse mot en tettsittende slalåmstøvel. Veien til sykehuset husker jeg ikke så mye av, jeg var stort sett i en transe som følge av smertesjokk og neddoping. Resultatet i ettertid kan vel på mange måter kalles hardtslående: Tjuefire dager på sykehus, en gips, seks bolter i beinet, tjuefire sting, åtte narkoser, halvannen måned i rullestol, halvannen måned på krykker og fortsatt enkelte problemer med belastning og utholdenhet. Alt som følge av en tur i barnebakken. Jeg mener det ikke i dag, men den gang var jeg nok litt inne på det en nær slektning av meg har gjentatt gang på gang: Snø er en direkte følge av syndefallet.

En oljeplattform

I kjølvannet av innlegget "Kallet"

I kjølvannet av innlegget ”Kallet” fikk jeg noen veldig gode spørsmål. Det var spørsmål som jeg følte at jeg kunne svare på, men som det samtidig var vanskelig å få skrevet ned fordi det er tanker som går hinsides. Nå har jeg allikevel, omsider, klart det. Jeg velger å svare med en god del tankerekker og nevner ikke alle spørsmålene konkret, det ville blitt for oppstykket. Om det er flere spørsmål som havner i kjølvannet av i kjølvannet av innlegget ”Kallet”, så kjør på. Teologiske spørsmål er spennende.

Teologi betyr vitenskapen om det guddommelige med et særskilt fokus på kristendommens fortolkninger av Gud. Jeg mener at jeg har fått kallet om å studere teologi. Men hvorfor akkurat kristendommen? Hvordan kan jeg vite at det ikke er Allah eller Wishnu eller en av de andre gudene som har kalt meg? Mitt svar på dette er å regne som et postulat, altså en påstand som det er umulig for mennesker å bevise eller for den saks skyld å motbevise: Jeg tror på Jesus. Om en annen kraft enn treenigheten har kalt meg, har denne guddommelige kraft virket mot sin hensikt fordi jeg har oppfattet dette som et kall fra den kristne Gud. Og for å si det enkelt: Om det hadde vært tilfelle at en annen allvitende kraft i universet hadde kalt meg, hadde vel den allvitende kraften styrt meg vekk fra kristendommen? Det ville ført til at jeg så på kristendommen som usann fordi en annen kraft hadde kalt. Om det derimot har seg slik at det ikke finnes noen guddommelighet, at Gud er noe som ene og alene er menneskeskapt, får jeg si som det står i Bibelen, bare med litt andre ord: Da har jeg, i likhet med enhver annen kristen, gjort et stort feilgrep. Da har jeg ikke fått noen kall, da burde jeg få en alvorlig psykisk diagnose. En diagnose som kanskje forteller meg at jeg er oppmerksomhetsyk som publiserer personlige fantasitanker til omverdenen, at jeg har sterke vrangforestillinger og at jeg gjør best i å slutte å tenke dype tanker på egenhånd. Det endelige postulatet er derfor at om det finnes en Gud som har kalt meg, tilsier enhver logikk at det er kristendommens Gud. Man kan selvfølgelig argumentere med at jødedommen, islam, buddhismen, hinduismen og alle andre religioner har sine institusjonsledere. En interessant tanke da er at kristendommen er et utspring fra jødedommen. Islam også har en tydelig link til disse to retningene. Det vil si at tre av verdens fremste religioner, de virkelig store religionene som har én Gud, er frukt av samme frø, de stammer fra den samme Gud, det er fortolkninger og anerkjennelse av skrifter som i stor grad skiller disse fra hverandre.

Bibelsyn er kanskje den mest essensielle delen av kristendommen. Det finnes fundamentalister som mener at hvert vers i Bibelen taler sannheten. Der står ikke jeg. Jeg er helt enig i at veien til sannhet ikke er så enkel at man kan lese det i en skinnbefattet bok bestående av 66 bøker som først ble vedtatt i år 325 på kirkemøtet i Nikea. I senere år har også kristendommen vært, i et historisk perspektiv, i en rivende utvikling. Helvetesdebatten, kvinner og homofile i vigslede stillinger, og så videre. Jeg tror dette er naturlig. Jeg regner nemlig kristendommen som logisk og Gud som tidløs. En religion må passe til samfunnet fordi kommunikasjon med Gud må kunne finne sted. Uten mulighet for det er da ikke Gud allmektig? Og om kristendommen er logisk, må da også Bibelens innhold være logisk? Man kan for eksempel ta Paulus sine holdninger til kvinner og se at de har forankring i den tiden han levde i og de menighetene han formanet dette til. Dette er i mine øyne nok en gang ren logikk. Det finnes andre verdier med disse brevene, de forteller om grunnleggelsene av de kristne menighetene og hvordan ting spredte seg. Der ser jeg verdien i brevene til Paulus. Hans personlige fordømmelse av andre ting blir i mine øyne antikvariske normer. Slik kan man ta for seg mange bøker i Bibelen. Til syvende og sist handler Bibelen implisitt kristendommen om medmenneskelighet og kjærlighet til andre og ikke om fordømmelse. Kristendommen har, så langt jeg kan se, tre essensielle elementer som gjør at dette er en guddommelig sannhet: Gud skapte verden, Jesus døde for våre synder og Den hellige ånd lever i alle mennesker, men man må bare søke den for å tro at man har den. Dette er kristendommens grunnpilarer og dette skal forkynnes. Men alle, absolutt alle, kristne, ikke-troende og folk som er troende i andre retninger skal være velkommen til kirken. Slik er det stort sett også i dag, men kirken har ikke vært flink nok til å formidle det.

Man kan jo med et såpass generelt og på grensen til storsinnet syn spørre om man faktisk ikke gjør ting for lett. Det er i alle fall ting jeg har fått høre fra mer konservative kristne miljøer. Dette er gjerne mennesker som har vokst opp med en tro og alltid hatt den. For andre er det ikke alltid så lett å tro på Gud. Man kan se ut i verden, man kan se på sitt eget liv til tider og se at det til tider at utrolig hardt å tro. Jeg mener derfor at det å hengi seg til Gud og det å være nestekjærlig er utfordringer i livet som er evigvarende og som innehar en essens man ikke finner i ulogiske normer om homofili og et nedtrykkende kvinnesyn. Og, som sagt: Jeg tror kristendommen er logisk. Ved å faktisk åpne opp kristendommen til å være dette er den også kognitiv åpen for andre livssyn og tanker fordi det langt på vei handler om humanisme (for øvrig et begrep som i stor grad har sitt opphav i kristendommen). En god illustrasjon på dette i kristendommen er De ti bud. De tre første handler om menneskets forhold til Gud, mens de syv siste handler om medmenneskelighet.

Jeg håper og tror at kirken nærmer seg mer og mer den tankegangen jeg her beskriver. Det er en skam å tenke på at kristendommen har så mye blod på hendene som den har. Ikke bare blod fordi folk ble henrettet som følge av det kristne normsettet, men også blod som man merker den dag i dag: Misbruk av kristendommen som maktapparat. Folk som viker fra normalen i enkelte kristne miljøer. De som blir fryst ut fordi de er homofile eller på en eller annen måte har et annet normsett enn organisasjonens etablerte normer. Arnfinn Nordbø, som opplevde å bli fryst ut fra en kristen organisasjon etter at han stod frem som homofil, sa at det var viktig å skille mellom Gud og mennesker. Det har han veldig rett i, men når sterke autoriteter toger frem med sitt syn er ikke det alltid like lett for alle, særlig ikke om man er utpreget miljøkristen, det vil si at man vanker i et kristent miljø hvor samværet er vel så viktig som frelse.

Gud har betydd utrolig mye for meg. På samme måte ønsker jeg at Gud skal bety mye for andre. Når jeg i tillegg er glad i å formidle ting, særlig ting jeg står sterkt inne for, ser jeg på prest som et veldig godt yrke. Formidlingen gjelder også i journalistikken. Medmenneskeligheten er dog ganske tydeligere i Bibelen enn i Vær Varsom-plakaten. Men når alt kommer til alt så er det kanskje ikke så stor forskjell på journalistikk og teologi?

Jeg lever!

Jeg henviser til overskriften. Det har bare vært litt liten tid til blogging i det siste.

Nå er det snart TT. Tro på det utrolige!

Oppløpssiden no oeste

Jeg må takke for en helt overveldende respons på siste innlegg. Fantastsk mange kommentarer, mailer og til og med meldinger! Når folk man tidligere bare har vært på nikk med i Bergen har stoppet opp på gata og fortalt at de har lest bloggen min og at de beundrer meg, blir jeg ikke annet enn bare veldig glad. Om jeg faktisk har oppnådd noe annet enn å skrive dagbok på nettet, er det helt fantastisk. Jeg fikk også noen veldig interessante spørsmål i kjølvannet av innlegget, både her på bloggen, på facebook og i levende live. Det skal jeg selvfølgelig skrive et innlegg over, men eksamen og flytting gjør at det fortsatt kan ta et par uker. Det er mange store spørsmål som jeg virkelig vil ta meg flid med å gi min forklaring på.

Det er under to døgn til eksamen skal være levert og jeg kunne nesten ikke brydd meg mindre. Joda, jeg skal da levere og er ok fornøyd med besvarelsen, men er totalt demotivert. Media, demokratiets viktigste våpen, er plutselig ikke så interessant for meg som det gjennomgående har vært så lenge jeg har hatt en forsvarlig IQ. Det blir vemodig å forlate Bergen, men jeg gleder meg så mye til Oslo og teologi at det nesten gjør vondt. Det er jo kjipt akkurat nå, for jeg burde fortsatt være i et medievitenskapelig modus. Menmen, livet er nå en gang det særeste som finnes, så får bare bite tenna sammen og printe ut eksamen for å kunne kalle meg ferdig med Universitas Bergensis.

Et lite apropos til denne hjemmeeksamenen: Jeg skriver en oppgave om NRK nå. På den kanalen, særlig den gangen det fortsatt eksisterte kringkastingsmonopol her i landet, har det gått ymse. Det er særlig et innslag, en intro, jeg har bitt meg merke i. Dette innslaget går nok under kategorien NRK-øyeblikk som muligens ikke er veldig forankret i Vær Varsom-plakatens punkt 1.4 hvis ordlyd er "Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle."
Joda, jeg er vel fortsatt en mediageek. Men jeg blir aldri noen medieprofessor.

Kallet

Ei venninne av meg beskrev for kort tid siden at det å blogge kan være å "legge ut livet sitt". Det prøver jeg å la være med, jeg skriver heller for lite om meg selv enn for mye. Men nå skal jeg legge ut livet mitt, og jeg tror bloggen min fort kan bli preget fremover av dette innlegget. Dette er det mest personlige og viktigste innlegget jeg noensinne har skrevet.

Siden sent i høst og frem til tidlig i vår har jeg vært inne i en krise. Det var en krise som ble mer og mer intens jo mer jeg tenkte på den. Det har ikke vært en krise i form av noen dyp depresjon eller store problemer ellers i livet. Denne krisen var et avgjørende vendepunkt: Jeg har nemlig prøvd å finne meg selv på et veldig viktig område i livet: Utdannelse og jobb. Det har vært en ganske heftig leteaksjon. For å finne ut av dette måtte jeg tenke tusenvis av tanker. Noen av disse tankene finner man ut at ikke stemmer overens med hvem du er, noen stemmer godt. Den siste kategorien tanker er de tankene du ikke vet om er deg. Og det er de som tar lengst tid og de som har ført meg inn i denne krisen. Det er særlig én tanke som har fått meg til å stoppe opp og tenke meg veldig nøye om. Dette har ført til en livssituasjon jeg aldri trodde jeg skulle havne i, og iallefall ikke så plutselig.

Jeg har tenkt tanken før, for ca. 1 år siden, men det ble aldri en seriøs og aktuell problemstilling der og da. Det tok en stund før den kom opp igjen, men når den først kom, skjedde det plutselig og veldig. Den kom på et tidspunkt hvor jeg hadde det bedre i Bergen enn jeg hadde hatt det noensinne. Jeg gikk hjem fra en kompis en sein fredagskveld i oktober i fjor. Det var en gåtur som tok rundt 20 minutter, selskapet mitt var iPoden og mitt eget tankespinn. Jeg begynte å tenke på alt mulig, men etthvert dreide tankene seg inn mot kirken. Hvordan står det til med kirken? Nei, det går ikke så veldig bra overalt. Det er flott for oss som har en form for rolle i den og tror, men den står ikke alltid i stil med tiden. Hva kan gjøres? Veldig mye. Kirken råtner innenfra noen steder, det er der forandringen må gjøres. Strategier, tilnærmingsmetoder, en form for annerledes forkynnelse som gavner flere... Det er noe sånt som trengs. Jeg håper noen får gjort noe med det. Nå er det ikke min oppgave, jeg kan ikke gjøre stort nå. Plutselig fikk jeg det for meg at jo, det kan jeg. Eller, det kom mer utenfra, som et svar på mine egne tanker. Ikke gjøre stort? Jo, det kan du! Jeg skjønte at tanken kunne forsvinne opp i alle andre tanker og dette var en tanke jeg virkelig følte at jeg måtte ta vare på, uten at jeg kan si hvorfor jeg tenkte det. Før jeg var kommet hjem, sendte jeg derfor en melding til en kompis og fortalte det.

Det har gått et halvt år siden det skjedde. Tankene har vært mange, de har vært fram og tilbake, jeg har til tider vært sikker på at jeg ikke skulle det og vice versa. Tilbakemeldingene har vært delte, både positive, negative, ledende og kritiske. Alt har betydd enormt mye for min endelige avgjørelse om å virkelig satse på dette. Gjennom hele prosessen har tanken om kall vært enormt viktig, for jeg tror ikke dette er noe man bare velger, det er noe man føler at man virkelig skal her i livet. Men hva er et kall? Det er jo noe helt udefinerbart! Det kan være en følelse av at noe er rett, en urolig følelse, en sterk dragning, en lengsel, et ønske, en stemme ovenfra.. Altså, det er jo umulig å finne ut hva det er! Tankene om kallet har kostet meg mye tid og krefter. Samtidig har jeg prøvd å se det hele i et fugleperspektiv, se de store linjene. Og jeg har kommet frem til at om jeg nå ikke har fått et kall, med så mange hint, tanker og refleksjoner, er ikke jeg mottakelig for et kall. I 6 år var jeg sikker på at jeg skulle bli journalist. Og vet du hva? Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle backe ut på det. Jeg var overbevist, min mest bastante stahet hadde forankret seg i dette. Min største drøm var å bli en anerkjent journalist. Jeg velger å legge det på hylla og bare det at jeg har nok styrke til det ser jeg på som en del av et kall. To sterke interesser jeg har har møtt hverandre til en kamp på hva jeg skal vie yrkeslivet mitt til og journalistikken ser ut til å ha blitt den svakeste kjempen i denne duellen.

Prossesen har gått i bølgedaler. Noen ganger har jeg prøvd å få tankene vekk for å kunne klare å leve i nuet her i Bergen. Og det har fungert til tider, men noen ganger har det vært umulig. Til tider har jeg vært fanget i tanker og spørsmål som har opptatt meg så mye at livet knapt nok har dreid seg om annet. Studier, jobbing og døgnrytme har stått som irrelevante elementer og jeg har følt meg som en fange - fanget av meg selv. Det har til tider vært en grusom følelse. Samtidig tror jeg at jeg ser nytten ved det. Et stort valg krever store tanker og mye plass. Det er nettopp det som har skjedd med meg nå.

Så mye tvil, så mange spørsmål. En sang jeg tidligere har sitert i bloggen min, "Kallet", har et vers som har truffet meg veldig i denne prosessen.

Vil du tross angst og uro, vil du følge meg?
Ta imot deg selv med nåde på en ukjent vei
La de ord som jeg har sagt
Folde ut sin skapermakt
Tross din tvil og selvforakt,
For jeg vil bli hos deg

Å velge denne utdannelsen og dette yrket er for noen en enkel sak. Det er så bra at noen har det sånn, at de ser deres formål på en tydelig måte. For meg ble det et hardt og brutal møte med noe som kan være et hardt og brutalt yrke. Jeg tror jeg til tider prøvde å forhandle med en makt man ikke kan forhandle med. På en annen måte tror jeg at jeg trengte å få en bekreftelse på at det ikke gikk an å forhandle om dette. Etter samtaler, tanker, frykt, glede, sorg og en massiv erfaring jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve av tanker, tok jeg rett før påske min avgjørelse: Jeg skal flytte til Oslo og begynne på profesjonsstudiet i teologi. Planen er å bli prest. Og nå står jeg bare igjen med glede.

Det er ikke lengre noen tvil.

Når du kaller, må jeg lytte. Jeg vil følge deg!
Jeg vil vende om og vandre på en ukjent vei.
Dit du går vil jeg gå med,
Herre, la din vilje skje,
For jeg vet at jeg skal se
Mitt liv fullendt i Deg.


Ja, jeg vet at jeg skal se mitt liv fullendt i Deg.

Nyttig kunnskap

Eller?

Vanskelig.

Du som ber om dager uden sorg,
du som sanke' lyst og glede
for å holda smerten nede,
du som jage itte vind

Du som tror du vokse' uden
tab, du som aldri tar ein sjanse,
men må holda dødens skanse,
mens din livslyst tørke' inn...



Alt som kan gje glede har ein
spire te et savn...

La solen seila øve himmelen,
på sleb e' alltid nåttå med.
Om glede snart må viga plass for sorg,
e' begge frukt av same store tre...



Du som tror at himmelen blir te'
i ditt eget skjøre hjerte,
uden gråd og fødselssmerte,
må ha glømt ka glede e'

En merkelig følelse

Klokken skrus litt over 2 år tilbake

Jeg siterer den gamle hjemmesiden til Anders, et utdrag fra et referat han skrev i forbindelse med en prestisjetung turnering i FIFA 06.

Den siste kampen i gruppespillet mot Espen skulle vise seg å bli den vanskeligste. Han startet forrykende, etter en tabbe av min alikvel menneskelige Stekelenburg. 1-0 sto det, og det ble raskt 2-0 av Vieri, etter et flott skudd. Mats, som satt i sofaen, og som så ut til å slite med å gå videre begynte å svette litt. Jeg bestemte meg raskt for å legge om til en offensiv formasjon når det fortsatt sto 2-0 til pause. I andre omgang Espen også en del farlige skudd, men det var meg som utnyttet sjansene mine. Etter 70 minutter fikk jeg et mål, og Mats ble litt mindre svett. Jeg fikk flere og flere sjanser, men klarte ikke å sette de, helt til det nittiende minutt da jeg kaldt og rolig satte ballen forbi Dida. Det som skjedde i sekundene ettet scoringa var ganske morsomt. Det hadde seg sånn at faren til Espen hadde dratt for å kjøpe brus til oss, og hadde akkurat kommet inn døra til stua da jeg scoret. Espen satt seg ned på knærne og ropte "NEEEI", for han viste at han måtte vinne for å gå videre. Mats reiste seg opp å jublet, mens faren til Espen ikke gadd å stå å se på den tafatte sønnen sin lenger. Han tok posen med brus og slang den ned på gulvet forran Espen. Espen, som hadde enda mer uflaks, ble truffet at brusflaskene på lilletåa, og bøyde seg nok en gang ned mens han ropte "NEEEI" gjentatte ganger. Dette var forresten det første synet som møtte Remi, som egentlig skulle være med på turneringa, men som ikke kunne fordi han skulle jobbe.

Er det mulig for folk utenifra å fatte hvor gøy det her egentlig var?

Jan Guillou

I forbindelse med den tidligere annonserte konkurransen har det blitt trukket ut en vinner. Hans navn er Rune Furberg Akselsen, en 26 år gammel fyr som opprinnelig kommer fra Horten. Han har de siste årene oppholdt seg i Trondheim, noe han stadig finner det lurt å gjøre. Denne bloggposten er premien i konkurransen. Det vil si at det er Rune som har skrevet dette innlegget. God fornøyelse.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å si noen ord om en person jeg beundrer ganske sterkt, nemlig Jan Guillou. For mange er han kanskje først og fremst kjent som forfatteren bak bøkene om Tempelridderen, som jo også har blitt til to filmer de siste årene. Nå har jeg ikke lest de angjeldende bøkene, så jeg ser ingen grunn til å begynne å uttale meg om dem. I stedet vil jeg si litt om Guillous spionromaner.

Med spionromaner sikter jeg først og fremst til de ti bøkene i Hamilton-serien, som ble skrevet mellom 1986 og 1995, og fire bøker av noe nyere dato som foregår i samme univers og bruker flere av de samme figurene, kanskje først og fremst Carl Gustaf Gilbert Hamilton selv – greve, utdannet "operatør" (det vil si høyt utdannet militær sabotør, våpenekspert og spion), som den svenske stat bruker til diverse oppdrag i løpet av Hamilton-serien, det ene mer spektakulært enn det andre. Disse spionromanene, som primært foregår i Sverige, har en ganske interessant bakgrunn og er ikke først og fremst skrevet som underholdnings-spionthrillere, selv om de selvsagt kan leses slik, slik jeg selv også leste dem da jeg støtte på dem første gang mot slutten av ungdomsskolen.

Bakgrunnen for dem er noe som skjedde på midten av 70-tallet. Jan Guillou, som startet karrieren sin som journalist, avslørte da sjokkerende opplysninger om svensk etterretningstjeneste i tidsskriftet Folket i Bild/Kulturfront, nemlig eksistensen av det såkalte IB (Informasjonsbyrån), som uten den svenske regjeringens viten, tillatelse eller kontroll registrerte informasjon om svenske borgere og hvilke politiske meninger de hadde, noe som helt klart er ulovlig. Selv om aktiviteten de hadde avslørt var ulovlig, ble Guillou dømt til et års fengsel for spionasje og kunne dermed ikke uttale seg mer om tingene han hadde funnet ut, i frykt for videre represalier. Men det var ingenting som hindret ham i å bruke dette som bakgrunnmateriale for romaner. Romaner er selvsagt fiktive, og har ingenting med journalistikk å gjøre. Slik ble Hamilton-serien til. I den følger vi Hamilton gjennom ti turbulente tiår før han til slutt trekker seg tilbake – skal ikke røpe noen detaljer her av hensyn til lesere som kanskje senere vil komme borti serien.

Men jeg nevnte noe om poenget med Guillous spionromaner. De er nemlig ikke typiske spionromaner – joda, det foregår dreping fra tid til annen, men ikke så mye man skulle vente seg på en serie som strekker seg over nesten 5000 sider. Guillou har nemlig en misjon med serien – en annen historie å fortelle, og den handler om storpolitikk og for eksempel sider ved det svenske samfunnet som Guillou ønsker å belyse og (ofte) kritisere. I femte bok i serien får vi for eksempel vite ubehagelig mye om den svenske såkalte "nøytraliteten" under andre verdenskrig, hvordan Sverige tillot nazi-Tyskland å benytte seg av det svenske jernbanenettet for å frakte jernmalm bort fra det okkuperte Nord-Norge, men ikke hjalp britiske skip under påskudd av å skulle holde seg "nøytrale". Senere, da krigslykken snudde seg for Tyskland, ble Sverige merkelig mer vennlig stilt til de allierte. I det nyeste tilskuddet til spionromanene, Men ikke hvis det gjelder din datter, som jeg snart er ferdig med å lese, setter han søkelyset på Saudia-Arabia, et land som ikke egentlig figurerer så mye i mediene som det man kanskje ville tro etter å ha lest denne romanen. Skal ikke avsløre noe her, men personlig ble jeg i hvert fall ganske sjokkert. Akkurat denne blandingen av fakta og fiksjon bidrar også etter min mening til å heve kvaliteten på Guillous spionromaner, rett og slett fordi man blir sittende og prøve å sortere: hva av dette er sant? undrer man.

Nå skal det sies at Guillou ikke gjør noe krav på å være nøytral. I journalistikken skal man i utgangspunktet være nøytral, som han har understreket flere ganger i sine seneste spionromaner, der en viktig hovedperson er Erik Ponti, en journalist i Sveriges Radio som på de fleste måter er en kopi av forfatteren selv. Men dette kravet er ikke til stede når man skriver romaner, og nettopp derfor fungerer det. Guillou er gnistrende venstremann og stolt av det.

Så hvis du en gang skulle befinne deg i den situasjonen at du ikke har noe å lese, og tror at samfunnskritiske spionthrillere med en interessant og i høyeste grad menneskelig spion kan være noe for deg: prøv Jan Guillou. Første roman om Hamilton foreligger på norsk både med tittelen "Coq Rogue" og "Rød Hane".

Teknikk

Det har blitt mørkt ute. Merkelig, sånt. Teknikeren jeg er på sak med, stakk på Jan Eggum-konsert. Så nå leker jeg tekniker.

Et par ting

- Drillo, hjertelig velkommen tilbake. Du har vekket gode følelser i et litt stivnet landslagshjerte.

- FrP har nå satt privatetterforskning som en del av sitt partiprogram for å avlaste politiet. La oss alle nynne med.

Kjære Mari

Du har tagget meg. Jeg følger din ordre blindt. Selvfølgelig.
Taggingen medfører et aldri så lite oppdrag som sikkert er veldig kjent for de fleste bloggere og blogglesere. For å ha formalitetene i behold, presenterer jeg allikevel oppdraget:
- Gå til Mine Bilder/mapper
- Velg den 6. mappen
- Finn det 6. bildet
- Sett bildet på bloggen og skriv litt om det
- Inviter 6 nye og link til dem. Gi dem beskjed om utfordringen

So, here we go:



Dette bildet er tatt av Anders 30.april 2007. Joakim, Ingrid, Lars og Michael, alle kjentfolk fra videregående, venter på at russedåpen, hvor forøvrig jeg var prest, skulle starte. Opplevelsene av de videre begivenhetene var nok delte med tanke på inntak av alkohyler og generell dagsform, men et dekkende ord er nok uansett uforglemmelig.

Sånn. Da var det gjort. Og 6 nye skal utfordres. Min taktikk her er å utfordre de som har vært sløve med å oppdatere bloggen sin i det siste så det kanskje blir litt mer aktivitet hos enkelte. En god, god plan. De jeg tagger er:
Eva
Hanna
Hanne
Thea
Daniel
Kirsten

Enjoy.

Dagens illustrerte ordtak

...å ta seg vann over hodet.

><>

Jeg er kristen. Jeg tror at Gud skapte jorden og at evolusjon og skapelsesberetningen er to sider av samme sak. Jeg tror at Jesus døde på korset for å frelse oss og at den hellige ånd er noe som bor i oss, vi må bare søke det og lære å leve med det for å komme til troen på Gud. Det er noe jeg ikke er redd for å si og jeg er så stolt av å være kristen at jeg har vanskelig for å uttrykke det. Mange vil nok si at min tro er en følge av oppveksten min, med troende foreldre og en far som attpåtil er prest. Jeg kjøper ikke den. Det har jo sine fordeler at man ikke blir uglesett hjemme for det man tror på, men jeg har ikke regnet meg som virkelig troende før for knappe 5 år siden, da jeg gikk i 10.klasse. Jeg tror at min utvikling som kristen etter dette har 99% å gjøre med personlige erfaringer, opplevelser og tanker som ikke er direkte tilknyttet familielivet. Skeptikerne kan heller få beholde den siste prosenten til de formålene de vil bruke den til.

Som følge av min tro har jeg nå gjort noe jeg har vurdert å gjøre lenge, helt siden jeg så at Kirsten hadde et lite symbol som fortalte omverdenen hva hun tror på. At Ingerid noe senere fulgte Kirstens eksempel gjorde vel avgjørelsen bare lettere. Det jeg har gjort er rett og slett å få en tatovering av en ichthys.

Ichthys er også kjent som Jesus-fisken, et av de eldste kristne symbolene. Flere steder i evangeliene henvises det til fisk. To fisker var i kompani med fem brød det som utgjorde et måltid som mettet 5000. Mange av Jesu disipler var fiskere. Men først og fremst kaller Jesus på noen av sine disipler ved å si: Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere. Dette kan regnes som et sitat fra noe av "rekrutteringen" Jesus foretok. En rekruttering med et overordnet mål å samle alle sjeler inn til Gud, verdens skaper og allmektige kraft, og sikre de evig liv gjennom troen. Jeg synes dette er en helt fantastisk sterk symbolikk.

Jeg har fortsatt ganske lyst til å bli journalist. Som en nøytral part bør ikke det grunnleggende verdisynet komme for tydelig frem, det kan både overtolkes og mistolkes. Derfor har jeg fått den tatovert på ankelen. Det er noe jeg bærer med meg, men som ikke alltid er synlig av praktiske årsaker. Det betyr ikke at jeg ønsker å skjule den så veldig. Akkurat nå har jeg bare lyst til å vise den til alle jeg ser, jeg er mektig stolt over den.

Og det tror jeg at jeg kommer til å være resten av livet mitt.