I kjølvannet av innlegget "Kallet"

I kjølvannet av innlegget ”Kallet” fikk jeg noen veldig gode spørsmål. Det var spørsmål som jeg følte at jeg kunne svare på, men som det samtidig var vanskelig å få skrevet ned fordi det er tanker som går hinsides. Nå har jeg allikevel, omsider, klart det. Jeg velger å svare med en god del tankerekker og nevner ikke alle spørsmålene konkret, det ville blitt for oppstykket. Om det er flere spørsmål som havner i kjølvannet av i kjølvannet av innlegget ”Kallet”, så kjør på. Teologiske spørsmål er spennende.

Teologi betyr vitenskapen om det guddommelige med et særskilt fokus på kristendommens fortolkninger av Gud. Jeg mener at jeg har fått kallet om å studere teologi. Men hvorfor akkurat kristendommen? Hvordan kan jeg vite at det ikke er Allah eller Wishnu eller en av de andre gudene som har kalt meg? Mitt svar på dette er å regne som et postulat, altså en påstand som det er umulig for mennesker å bevise eller for den saks skyld å motbevise: Jeg tror på Jesus. Om en annen kraft enn treenigheten har kalt meg, har denne guddommelige kraft virket mot sin hensikt fordi jeg har oppfattet dette som et kall fra den kristne Gud. Og for å si det enkelt: Om det hadde vært tilfelle at en annen allvitende kraft i universet hadde kalt meg, hadde vel den allvitende kraften styrt meg vekk fra kristendommen? Det ville ført til at jeg så på kristendommen som usann fordi en annen kraft hadde kalt. Om det derimot har seg slik at det ikke finnes noen guddommelighet, at Gud er noe som ene og alene er menneskeskapt, får jeg si som det står i Bibelen, bare med litt andre ord: Da har jeg, i likhet med enhver annen kristen, gjort et stort feilgrep. Da har jeg ikke fått noen kall, da burde jeg få en alvorlig psykisk diagnose. En diagnose som kanskje forteller meg at jeg er oppmerksomhetsyk som publiserer personlige fantasitanker til omverdenen, at jeg har sterke vrangforestillinger og at jeg gjør best i å slutte å tenke dype tanker på egenhånd. Det endelige postulatet er derfor at om det finnes en Gud som har kalt meg, tilsier enhver logikk at det er kristendommens Gud. Man kan selvfølgelig argumentere med at jødedommen, islam, buddhismen, hinduismen og alle andre religioner har sine institusjonsledere. En interessant tanke da er at kristendommen er et utspring fra jødedommen. Islam også har en tydelig link til disse to retningene. Det vil si at tre av verdens fremste religioner, de virkelig store religionene som har én Gud, er frukt av samme frø, de stammer fra den samme Gud, det er fortolkninger og anerkjennelse av skrifter som i stor grad skiller disse fra hverandre.

Bibelsyn er kanskje den mest essensielle delen av kristendommen. Det finnes fundamentalister som mener at hvert vers i Bibelen taler sannheten. Der står ikke jeg. Jeg er helt enig i at veien til sannhet ikke er så enkel at man kan lese det i en skinnbefattet bok bestående av 66 bøker som først ble vedtatt i år 325 på kirkemøtet i Nikea. I senere år har også kristendommen vært, i et historisk perspektiv, i en rivende utvikling. Helvetesdebatten, kvinner og homofile i vigslede stillinger, og så videre. Jeg tror dette er naturlig. Jeg regner nemlig kristendommen som logisk og Gud som tidløs. En religion må passe til samfunnet fordi kommunikasjon med Gud må kunne finne sted. Uten mulighet for det er da ikke Gud allmektig? Og om kristendommen er logisk, må da også Bibelens innhold være logisk? Man kan for eksempel ta Paulus sine holdninger til kvinner og se at de har forankring i den tiden han levde i og de menighetene han formanet dette til. Dette er i mine øyne nok en gang ren logikk. Det finnes andre verdier med disse brevene, de forteller om grunnleggelsene av de kristne menighetene og hvordan ting spredte seg. Der ser jeg verdien i brevene til Paulus. Hans personlige fordømmelse av andre ting blir i mine øyne antikvariske normer. Slik kan man ta for seg mange bøker i Bibelen. Til syvende og sist handler Bibelen implisitt kristendommen om medmenneskelighet og kjærlighet til andre og ikke om fordømmelse. Kristendommen har, så langt jeg kan se, tre essensielle elementer som gjør at dette er en guddommelig sannhet: Gud skapte verden, Jesus døde for våre synder og Den hellige ånd lever i alle mennesker, men man må bare søke den for å tro at man har den. Dette er kristendommens grunnpilarer og dette skal forkynnes. Men alle, absolutt alle, kristne, ikke-troende og folk som er troende i andre retninger skal være velkommen til kirken. Slik er det stort sett også i dag, men kirken har ikke vært flink nok til å formidle det.

Man kan jo med et såpass generelt og på grensen til storsinnet syn spørre om man faktisk ikke gjør ting for lett. Det er i alle fall ting jeg har fått høre fra mer konservative kristne miljøer. Dette er gjerne mennesker som har vokst opp med en tro og alltid hatt den. For andre er det ikke alltid så lett å tro på Gud. Man kan se ut i verden, man kan se på sitt eget liv til tider og se at det til tider at utrolig hardt å tro. Jeg mener derfor at det å hengi seg til Gud og det å være nestekjærlig er utfordringer i livet som er evigvarende og som innehar en essens man ikke finner i ulogiske normer om homofili og et nedtrykkende kvinnesyn. Og, som sagt: Jeg tror kristendommen er logisk. Ved å faktisk åpne opp kristendommen til å være dette er den også kognitiv åpen for andre livssyn og tanker fordi det langt på vei handler om humanisme (for øvrig et begrep som i stor grad har sitt opphav i kristendommen). En god illustrasjon på dette i kristendommen er De ti bud. De tre første handler om menneskets forhold til Gud, mens de syv siste handler om medmenneskelighet.

Jeg håper og tror at kirken nærmer seg mer og mer den tankegangen jeg her beskriver. Det er en skam å tenke på at kristendommen har så mye blod på hendene som den har. Ikke bare blod fordi folk ble henrettet som følge av det kristne normsettet, men også blod som man merker den dag i dag: Misbruk av kristendommen som maktapparat. Folk som viker fra normalen i enkelte kristne miljøer. De som blir fryst ut fordi de er homofile eller på en eller annen måte har et annet normsett enn organisasjonens etablerte normer. Arnfinn Nordbø, som opplevde å bli fryst ut fra en kristen organisasjon etter at han stod frem som homofil, sa at det var viktig å skille mellom Gud og mennesker. Det har han veldig rett i, men når sterke autoriteter toger frem med sitt syn er ikke det alltid like lett for alle, særlig ikke om man er utpreget miljøkristen, det vil si at man vanker i et kristent miljø hvor samværet er vel så viktig som frelse.

Gud har betydd utrolig mye for meg. På samme måte ønsker jeg at Gud skal bety mye for andre. Når jeg i tillegg er glad i å formidle ting, særlig ting jeg står sterkt inne for, ser jeg på prest som et veldig godt yrke. Formidlingen gjelder også i journalistikken. Medmenneskeligheten er dog ganske tydeligere i Bibelen enn i Vær Varsom-plakaten. Men når alt kommer til alt så er det kanskje ikke så stor forskjell på journalistikk og teologi?