Glimt meg i...

Da har vi begynte å turnere. Nå henger Once Upon a Team og fragmenter av Team Perk her, underforstått Nyborg Erlien, Elvik Svoen, Leland Holberg og Bolstad Strømme Finch. Vi begynte med å ha en kjempeflott øvelse med Bodø Ten Sing, en veldig fin opplevelse og erfaring. Helt siden TSN startet har jeg gledet meg noe grasat til å besøke andre Ten Sing-grupper og se hvordan de er i forhold til Amasing, som til tider nesten har vært som mitt andre hjem. BTS var nok ikke veldig ulikt i forhold til Amasing, men det er jo i grunn litt lærdom, det og; det finnes tilfeller av folk i både Porsgrunn og Bodø som tenker likt.

Apropos Bodø og subjektiv tankegang: De mener visstnok at de har en fotballklubb de er stolte av. Jeg kan ikke si noe på akkurat det, å ha en eliteserieklubb som det fremste laget man holder av fører med seg en viss stolthet. MEN for en begredelig skadefryd desse nordlænningane har overfor sine beseirede motstandere. Det har ikke vært mye fotballskriblerier i bloggen min hittil, til tross for at det er en av mine fremste lidenskaper. Derfor kommer det nå. Jeg er supporter av en 1.divisjonsklubb, en klubb som nylig rykket ned. De rykket ned fordi de var dårligere enn Bodø/Glimt. Jeg er supporter av Odd Grenland. Og sett deg inn i følgende scenario: Du står på en scene og har akkurat gjennomført en konsert du har brukt mye krefter på. Du har ikke sovet på omlag 18 timer og beholder smilet på så godt du kan fordi du vet at neste som venter deg er en dose med søvn. Så kommer en svært så energisk nordlending på scenen og sier at siden vi har en Odd-fan her, skal han få møte en liten utf0rdring i form av en sumobryterkamp mot en som er en god del eldre og mange ganger sterkere enn Odd-fanen. Siden jeg var på, måtte jeg jo bare ta utfordringen for å vise kjærligheten til klubben min. Og hva kan jeg si? Det gikk, om mulig, dårligere med meg enn med Odd i kvalikken. Nordlendingene godtet seg, spesielt min opponent, som jeg attpåtil er underlagt på TSN. Nok et slag i trynet for Odd og nok en triumf for gulingene i nord. Jeg har bare et budskap til dere Glimt-supportere: Hovmod står for fall! Amen.

Utover det så venter klubb-promotion i morra og Ten Sing-øvelse på torsdag. Livet er i grunn ganske så feiende flott her i Bodø nå. Jeg er Espen, du hører snart mer fra meg om du fortsetter å lese bloggen min. Forresten, takk for at du gjør det :)

Svar aldri på et anonymt brev.

Nå har jeg satt meg et mål, et helt sinnsykt mål: Å skrive en blogg. Trevor Rabin dundrer ut fra mitt fantastisk surroundanlegg som laptopen kun kan kjøre to høyttalere fra. Lyden er forsåvidt ganske anyways.

Folk prater til meg på MSN selv om jeg står på opptatt. Er det fordi jeg er så utrolig givanes å prate med eller fordi jeg er en av de få soppene som sitter å nerder ved midnatt når det går mot slutten av juleferien? Jeg kan satse på det første og leve på en løgn. Du vet, som Ibsen sa: "Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme". Han sa mye smart, men fjernsynsteateret kunne holdt seg unna han. Dæsken. Den musikken som kom nå, var himla merkelig. Men litt artig. Det var visst Trevor Rabin, det og, theme-musikken til 'Remember The Titans'. Den husker jeg vi så på Silkeborg. Jeg husker sant å si ikke mye fra selve filmen, bare at det var der vi så den. Når jeg tenker meg om, var egentlig ikke den musikken her så bra. Veldig overmajestetisk klisjè, sant å si. Da var Trevor heldigere med musikken til Deep Blue Sea. Låta med samme navn er jo helt nydelig.

Jeg gikk over et tomt området
Jeg kjente stien som baksida av handa mi
Jeg kjente vinden mellom føttene mine
Satte meg ved elva og det gjorde meg hel

Keane-sanger blir virkelig ikke like spancy på norsk. Jeg er forresten en dust, tror jeg. Nå burde jeg vært i det eksegetiske hjørnet, natta er via til den. Men hva gjør jeg? Skriver en blogg på syre. Ikke det at jeg er dopa på noe annet enn litt for mye Pepsi Max, men det her er jo totalt meningsløst pjatt som en hasj-røyker iført imago og stay-ups fort kunne skribla sammen når vedkommende fløyt som verst. Det pjattet jeg tastaturerer ned nå minner meg nesten om den heslige russelåta vår. Det här är en blogg om ingenting så alla bratz kan hoppa omkring. Jessda!

Jeg har en tendens i bloggen min til å
1. Skrive ting som ikke forteller noe om hva jeg gjør, men derimot bare en merkelig blanding av essays og kåserier
2. Være pent lite seriøs
3. Snike inn noen ord som kan virke litt avanserte
4. Behandle bloggen min med så lite respekt at jeg dropper å skrive på 2 måneder og forventer at folk fortsatt skal lese den når jeg plutselig slår til med en ny post.

Angående punkt 1: Hva som generelt skjer er ikke alltid så gøy eller ålreit å lese. Det er de små ting som ofte er tingen. Espen sin blogg har to formål: Det er å underholde og/eller få folk til å tenke. Hva de skal tenke er jo helt opp til ethvert subjektivt hode, men jeg prøver jo å gi en rettleiing med mine sporadiske utskriv. Det å underholde er forsåvidt vanskelig. Jeg tror alle mennesker egentlig har en ganske smal humor, det er bare snakk om å treffe. Så om jeg treffer eller ikke, må du som leser (fantastisk at du fortsatt henger med, jeg beundrer deg) bedømme selv. Jeg håper jo selvfølgelig på å treffe.
Punkt 2: Jeg kan være totalt useriøs og så seriøs at et gravfølge ser ut som et danseband. Jeg er derimot av den oppfatning at humor er et veldig godt formidlingsverktøy. Og som massekommunikasjonsmiddel er blogg et sted hvor jeg tror humor kan treffe bra. Jeg prøver derimot å være litt seriøs for at det i det hele tatt skal være mulig å se seriøst på meg. Jeg skjønner at det kan være litt vanskelig. Denne bloggen vitner vel godt om det.
Punkt 3: Hah, det er så gøy, det. Da får jo jeg et utbytte av det med å lære noen fremmedord jeg mest sannsynlig aldri får bruk for og de som leser kan jo lære seg et ord de heller aldri får bruk for.
Punkt 4: Beklager. Jeg lover herved, med kors rundt halsen, å oppdatere langt oftere.

Det her skreiv jeg egentlig mest for meg selv. Jeg har i grunn ikke tenkt over bloggen som noe annet enn et underholdningselement for meg selv med enkel feedback. Nå føler jeg plutselig at alt har en mening, jeg har tenkt på bloggen og tenkt på hvorfor. Sånn kan det gikk, oiii, det var feil gramatikk. Jeg skal stoppe med svadapreik nå og presentere en sang. Vi setter iTunes på random og klikker next... Hm, Bob Dylan, jo. Etter min mening den kanskje største sangpoet verden har sett. Låta som jeg nå havna på, er fra 1962 og ble gitt ut året etter på albumet 'The Freewheelin' Bob Dylan'. Sammen med den legendariske låta 'Blowin' In The Wind' er dette sangen fra albumet som etter min mening fortsatt står sterkest som kjennetegn på prototype Dylan-sanger.

It ain't no use in turnin' on your light, babe
That light I never knowed
An' it ain't no use in turnin' on your light, babe
I'm on the dark side of the road
Still I wish there was somethin' you would do or say
To try and make me change my mind and stay
We never did too much talkin' anyway
So don't think twice, it's all right