mandag 14. april 2008

En dag og ikke mer.

Jeg skriver i bunn og grunn nada dagbok. I dag, mandag, har jeg derimot merket meg det meste jeg har gjort. Dette er for spesielt interesserte, men det er en dag i mitt liv som beskrives her, skrivd til en dagbok jeg ikke har.

Kjære dagbok jeg ikke har.
Jeg våknet av den utrolig plagsomme alarmen min kvart over ni. Etter å ha ligget å småslumret en halv time begynte jeg å forberede meg på å stå opp ved å kle på meg i soveposen. Dette tok sin tid siden mennesker gjentatte ganger kom inn og sa fra at jeg måtte stå opp, noe jeg forsåvidt visste fra før, selv om det er forståelig at folk sier fra tydelig med tanke på min forkjærlighet for søvn. Jeg kom meg uansett opp i tide og merket at jeg var usedvanlig trøtt til å ha sovi i nærmere 9 timer. Jeg tror det harde gulvet i kjelleren på den skolen vi sover på her i Nachod kan ha hatt sin innvirkning på akkurat det.

En frokost bestående av knekkebrød, yoghurt og kaffe ble hylt ned før jeg satte meg ned i sofaen og surfet apatisk omkring på nettet. Jeg bestemte meg så for å gjøre noe så radikalt som å bevege på meg. Jeg tok derfor på meg skoene, puttet pass og lommebok i sine respektive lommer og tok i bruk apostlenes hester for å i et bedagelig tempo bevege meg rundt i Nachods gater. Ferdens stopp- og vendepunkt ble den lokale Lidl'n. Her kjøpte jeg shampo og en six-pack med iste. Himla billig iste. Så gikk jeg tilbake og satte meg nok en gang ned og surfet litt rundt på nettet, denne gangen langt mer våken og langt ifra apatisk.

Neste punkt for dagen var lunsj. Siden det her var en sammenheng hvor representerte TSN, fant jeg ut, etter inspirasjon fra folk på teamet, at det var en idé å få på seg noe annet enn joggebukse. Dermed ble det jeans. Vi måtte gå i omlag 10 minutter for å komme til lunsjstedet, et slags samlepunkt for elever i Nachod som skulle spise. Maten der var ikke av den beste, men spiselig. Merkelig, småekkelt kjøtt.

Etter lunsjen skulle halve teamet, blant annet jeg, ha en skoletime og fortelle om Norge og Ten Sing og leke leker og ha det moro. Det var i grunn ganske gøy, selv om det var ganske sært å bare være halve teamet. En ny erfaring, kan du si. Det var en ishunger som bredte seg over Thea, Sunnis og meg selv. etter skoletimen. Så vi stakk til sentrum av Nachod og kjøpte is og møtte på Martine og Eva. Vi hang sammen og kikka på solbriller, jeg kjøpte meg noen nye pilots. Etthvert splittet vi oss opp, jeg gikk sammen med Martine inn i noen elektrobutikker, noe som etterhvert endte med at jeg kjøpte noen øreplugger med sånn praktisk tråd man kan ha rundt halsen. Vi stakk også innom en bokhandel hvor Martine kjøpte noen konvolutter og en liten skrivebok. Den var sort. Tiden var da inne for å gå tilbake til skolen vi sov på for å få en guidet tur rundtom i Nachod av Radim, YMCA-karen og vår ledsager på stedet. Vi gikk i omlag en time før vi havnet oppe ved en bunker. Det var noen folk der, men det tenkte vi ikke noe videre over, ble sittende å se på utsikten. Så fikk Radim med oss opp til bunkeren hvor det viste seg at vi skulle få en omvisning! Fyren var til og med norsk med lang fartstid i det norske forsvar. Det å være inne i den bunkeren i omlag 90 minutter og virkelig få se hvordan det var i en sånn bunker under krigen, var en utrolig stilig opplevelse. Det var mye historie å hente og det å virkelig se hvor massivt og sikkert noe kunne gjøres var å betrakte som svært fascinerende.

Vi dro så på en kinarestaurant. Noen tok sjansen på en artig blanding av middag og dessert, dvs. en eller annen stekishgreie med frukt og sjokoladesaus. Jeg satset safe på pasta, det gjorde jeg godt i. Nydelig mat. Over desserten evaluerte vi dagen og begynte å planlegge morgendagens store skolekonserter. Vi gikk så tilbake og øvde igjennom litt gjennom litt saker til konserten før vi gikk hver til vårt for å gjøre kveldens siste sysler. Og her sitter jeg nå. Litt tekstpugging og deretter søvnen kaller, for i morgen er det tidlig på'n. Så, kjære dagbok jeg ikke har, ha en god natt.

søndag 13. april 2008

Søvn er en fin medisin

Jeg har prøvd å ha en policy på at jeg ikke skal oppdatere bloggen når jeg er sliten og trøtt. Jeg tror i grunn at det er vanskelig å virke energisk og ålreit selv skriftlig om man er sliten nok. På den annen side så ønsker jeg ikke å fremstå som en fyr som er overlessa av energi og konstant årvåken. Det er i grunn et stykke fra sannheten og jeg ønsker jo at bloggen skal representere et sannferdig bilde av meg. Så, denne bloggen er skrevet når jeg er heller sliten. Derfor orker jeg sant å si ikke å skrive noe særlig akkurat nå, bare gi en kjapp listeoppdatering.
- Dro fra Seelow sist søndag
- Neste stopp var Berlin, nærmere bestemt bydelen Marzahn
- Skolekonserter og Ten Sing-rekruttering stod i fokus
- Fredag dro vi videre til bydelen Pankow
- Her gav vi en gjeng unge voksne som ville starte opp en Ten Sing-gruppe en innføring i Ten Sing, ideologisk og praktisk
- Nå i dag, søndag, dro vi til Tsjekkia
- Her er vi nå, i en by med omlag 25.000 innbyggere på grensa til Polen. Nachod er navnet byen bærer.

Nå må jeg virkelig sove.

mandag 7. april 2008

5004 Bergen

Om du har fulgt med på bloggen min en liten stund, har du fått et lite møte med Helena (vlog fra 1/03-08, red anm.). Hvorvidt dette er et møte som beskriver Helena fullt ut, er noe jeg velger, for Helenas (gode) navn og rykte å frastå fra å kommentere. Uansett, Helena er nå offisielt blitt min samboer for neste år. Etter å ha blitt oppringt mandag i forrige uke av en særdeles hyggelig dame fra Boliggruppen som fortalte oss om en snerten leilighet i Bergen sentrum, har Helena og jeg, i hvert vårt land, samarbeidet om å sanke all info om dette stedet. Var det virkelig så bra som det så ut til? Med hjelp fra vår gode felles venn Anders som var på visning og sendte oss bilder derfra, var Helena og jeg samstemte: Dette var en alle tiders leilighet som vi virkelig hadde interesse av. Så, etter å ha meldt vår seriøse interesse, satt et risky ultimatum med tanke på leieperiode (grenser for hvor lenge vi kan betale for før studielånet vårt kommer) fikk jeg i dag det gledelige budskapet fra damen i Boliggruppen: "Eieren har gått med på å leie den ut fra 01.07." Så, kjære leser, fra og med 01.07.08 har Espen adressa Strandgaten 193, 5004 Bergen. For en utrolig glede og lettelse det var.

Så, første steg gjennomført. Så var det leien. Den er høy, ikke noe å legge skjul på der. En vesentlig sum penger må ut hver måned og selv om Statens Lånekasse, som jeg har begynt å stifte bekjentskap med i år, er en velsignelse for oss studenter, er leien så stor at om man vil leve på annet enn havregryn og vann så kreves det at man jobber på si. Det å kombinere studier og arbeid ser jeg på som en utfordring, da det er en ny situasjon for meg som vanligvis er kjent med å jobbe noen timer søndag morgen og få bøttevis av helge- og helligdagstillegg. Men alvorlig talt, det med å jobbe og studere samtidig har så mange klart før meg og mange gjør det fortsatt, så det skal virkelig ikke være noe stort problem. Utfordring, derimot? Ja, absolutt. Det er som sagt nytt for meg.

En annen ting er byen. Jeg har valgt Bergen som min studentby. Håpet er at jeg trives så godt der at jeg iallefall skal ta en bachelor i byen, altså bo der i minst tre år. Noen av de menneskene jeg setter mest pris på å kjenne studerer i Bergen. Jeg liker Bergen som sted. Jeg liker ikke Oslo som sted. Jeg synes ikke Oslo er en god by å oppholde seg i over lengre tid. Jeg synes ikke engang det var noe særlig å bo på en folkehøgskole i den byen i en knapp måned. På den annen side kjenner jeg litt til Oslo og vet at det er en by med mange ting som betyr mye for meg, ikke minst et stort KM-miljø. Det bor også så mange mennesker i Oslo som jeg setter ubeskrivelig pris på. Venner fra videregående, familie og ikke minst: De aller, aller fleste i Ten Sing Norway skal studere i Oslo. Tanken på ikke kunne omgåes mange av disse neste år... Det er virkelig ikke gøy. Jeg hater den tanken og gruer meg til den blir en realitet. Den tid, den sorg. Selv om man ikke ser mennesker, vil kontaken være der. Det blir bare ikke det samme.

Det er to måneder igjen av Ten Sing Norway. De skal nytes til det fulle.

søndag 6. april 2008

Småbyidyll, seminarer og kontraster

Once Upon a Team er i Seelow, en liten tysk by helt øst i Tyskland, på grensen til Polen. For de spesielt interesserte så kan det nevnes at Seelow var den første byen som ble tatt av russerne når de gikk inn i Tyskland i 1945. De allierte led store tap her, men seieren her ble inngangsbilletten til å komme seg inn til kjernen av det tredje riket: Berlin.

Men sånn angående at Seelow ligger rett ved grensa til Polen: Vi har fått vårs et par turer dit. Selve følelsen av å dra til Polen... Helt sinnsykt. Man merket forskjellen praktisk talt idet man passerte grensestolpa. Jeg tror mange har noen tanker om Øst-Europa og at kårene der tilhører noe som kan virke fjernt fra den kulturen vi kjenner til, til tross for at det ligger veldig nært oss. Inngangen til Polen bekreftet for min del at disse tankene ikke er der uten grunn. Den første turen gikk til en praktisk talt spøkelsesby som i dag kun består av ruiner etter at den ble bombet under den forbaska verdenskrigen som herja i Europa i 40-åra. Den andre turen gikk til et polsk marked. Det var en spesiell opplevelse. Utallige kryss og ganger i et overbygd marked som stort sett bestod av enkle og til dels lugubre boder som solgte tobakk, hagenisser og klær med imiterte brands. En ting som ble veldig sært, sett i et litt historisk perspektiv, var at i en av bodene solgte de Thor Steinar-klær. Det er et merke som nazistene har trykket til sine fo bryst. Naziklær. I Polen. Landet som ble hardest ramma av nazismen under den tidligere nevnte krigen. For en absurd kontrast.

I kveld hadde teamet en fantastisk flott opplevelse. En konsert sammen med Ten Sing Seelow med stinn brakke her på det lokale CVJM-huset gav virkelig et kick for videre arbeid med Ten Sing. Vi fikk virkelig se at vårt arbeid i løpet av denne uka hadde betydd noe, Ten Singerne kosa seg, det samme gjorde publikum, stemninga var upåklagelig og alt var egentlig bare fryd og gammen. Masse fryd og masse gammen.

Nå på søndag, som skrivende stund er i dag, skal vi til Berlin og være der en uke. Det blir spennende. Det blir litt vemodig å forlate Seelow, men samtidig merker man at det holder med en uke på et sted. Man får et tydelig inntrykk av ting og får lagt ned et tydelig arbeid samtidig som man ikke blir for lei av å være der.

Nå kaller senga, deretter hovedstaden. :)

Steve walks warily down the street,
With the brim pulled way down low
Ain't no sound but the sound of his feet,
Machine guns ready to go
Are you ready, Are you ready for this
Are you hanging on the edge of your seat
Out of the doorway the bullets rip
To the sound of the beat

Another one bites the dust
Another one bites the dust
And another one gone, and another one gone
Another one bites the dust
Hey, I'm gonna get you too
Another one bites the dust

tirsdag 1. april 2008

In your face... APRILSNARR!

Lettlurte mennesker som gikk på en aldri så liten SMS-spøk :)