onsdag 22. april 2009

Kallet

Ei venninne av meg beskrev for kort tid siden at det å blogge kan være å "legge ut livet sitt". Det prøver jeg å la være med, jeg skriver heller for lite om meg selv enn for mye. Men nå skal jeg legge ut livet mitt, og jeg tror bloggen min fort kan bli preget fremover av dette innlegget. Dette er det mest personlige og viktigste innlegget jeg noensinne har skrevet.

Siden sent i høst og frem til tidlig i vår har jeg vært inne i en krise. Det var en krise som ble mer og mer intens jo mer jeg tenkte på den. Det har ikke vært en krise i form av noen dyp depresjon eller store problemer ellers i livet. Denne krisen var et avgjørende vendepunkt: Jeg har nemlig prøvd å finne meg selv på et veldig viktig område i livet: Utdannelse og jobb. Det har vært en ganske heftig leteaksjon. For å finne ut av dette måtte jeg tenke tusenvis av tanker. Noen av disse tankene finner man ut at ikke stemmer overens med hvem du er, noen stemmer godt. Den siste kategorien tanker er de tankene du ikke vet om er deg. Og det er de som tar lengst tid og de som har ført meg inn i denne krisen. Det er særlig én tanke som har fått meg til å stoppe opp og tenke meg veldig nøye om. Dette har ført til en livssituasjon jeg aldri trodde jeg skulle havne i, og iallefall ikke så plutselig.

Jeg har tenkt tanken før, for ca. 1 år siden, men det ble aldri en seriøs og aktuell problemstilling der og da. Det tok en stund før den kom opp igjen, men når den først kom, skjedde det plutselig og veldig. Den kom på et tidspunkt hvor jeg hadde det bedre i Bergen enn jeg hadde hatt det noensinne. Jeg gikk hjem fra en kompis en sein fredagskveld i oktober i fjor. Det var en gåtur som tok rundt 20 minutter, selskapet mitt var iPoden og mitt eget tankespinn. Jeg begynte å tenke på alt mulig, men etthvert dreide tankene seg inn mot kirken. Hvordan står det til med kirken? Nei, det går ikke så veldig bra overalt. Det er flott for oss som har en form for rolle i den og tror, men den står ikke alltid i stil med tiden. Hva kan gjøres? Veldig mye. Kirken råtner innenfra noen steder, det er der forandringen må gjøres. Strategier, tilnærmingsmetoder, en form for annerledes forkynnelse som gavner flere... Det er noe sånt som trengs. Jeg håper noen får gjort noe med det. Nå er det ikke min oppgave, jeg kan ikke gjøre stort nå. Plutselig fikk jeg det for meg at jo, det kan jeg. Eller, det kom mer utenfra, som et svar på mine egne tanker. Ikke gjøre stort? Jo, det kan du! Jeg skjønte at tanken kunne forsvinne opp i alle andre tanker og dette var en tanke jeg virkelig følte at jeg måtte ta vare på, uten at jeg kan si hvorfor jeg tenkte det. Før jeg var kommet hjem, sendte jeg derfor en melding til en kompis og fortalte det.

Det har gått et halvt år siden det skjedde. Tankene har vært mange, de har vært fram og tilbake, jeg har til tider vært sikker på at jeg ikke skulle det og vice versa. Tilbakemeldingene har vært delte, både positive, negative, ledende og kritiske. Alt har betydd enormt mye for min endelige avgjørelse om å virkelig satse på dette. Gjennom hele prosessen har tanken om kall vært enormt viktig, for jeg tror ikke dette er noe man bare velger, det er noe man føler at man virkelig skal her i livet. Men hva er et kall? Det er jo noe helt udefinerbart! Det kan være en følelse av at noe er rett, en urolig følelse, en sterk dragning, en lengsel, et ønske, en stemme ovenfra.. Altså, det er jo umulig å finne ut hva det er! Tankene om kallet har kostet meg mye tid og krefter. Samtidig har jeg prøvd å se det hele i et fugleperspektiv, se de store linjene. Og jeg har kommet frem til at om jeg nå ikke har fått et kall, med så mange hint, tanker og refleksjoner, er ikke jeg mottakelig for et kall. I 6 år var jeg sikker på at jeg skulle bli journalist. Og vet du hva? Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle backe ut på det. Jeg var overbevist, min mest bastante stahet hadde forankret seg i dette. Min største drøm var å bli en anerkjent journalist. Jeg velger å legge det på hylla og bare det at jeg har nok styrke til det ser jeg på som en del av et kall. To sterke interesser jeg har har møtt hverandre til en kamp på hva jeg skal vie yrkeslivet mitt til og journalistikken ser ut til å ha blitt den svakeste kjempen i denne duellen.

Prossesen har gått i bølgedaler. Noen ganger har jeg prøvd å få tankene vekk for å kunne klare å leve i nuet her i Bergen. Og det har fungert til tider, men noen ganger har det vært umulig. Til tider har jeg vært fanget i tanker og spørsmål som har opptatt meg så mye at livet knapt nok har dreid seg om annet. Studier, jobbing og døgnrytme har stått som irrelevante elementer og jeg har følt meg som en fange - fanget av meg selv. Det har til tider vært en grusom følelse. Samtidig tror jeg at jeg ser nytten ved det. Et stort valg krever store tanker og mye plass. Det er nettopp det som har skjedd med meg nå.

Så mye tvil, så mange spørsmål. En sang jeg tidligere har sitert i bloggen min, "Kallet", har et vers som har truffet meg veldig i denne prosessen.

Vil du tross angst og uro, vil du følge meg?
Ta imot deg selv med nåde på en ukjent vei
La de ord som jeg har sagt
Folde ut sin skapermakt
Tross din tvil og selvforakt,
For jeg vil bli hos deg

Å velge denne utdannelsen og dette yrket er for noen en enkel sak. Det er så bra at noen har det sånn, at de ser deres formål på en tydelig måte. For meg ble det et hardt og brutal møte med noe som kan være et hardt og brutalt yrke. Jeg tror jeg til tider prøvde å forhandle med en makt man ikke kan forhandle med. På en annen måte tror jeg at jeg trengte å få en bekreftelse på at det ikke gikk an å forhandle om dette. Etter samtaler, tanker, frykt, glede, sorg og en massiv erfaring jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve av tanker, tok jeg rett før påske min avgjørelse: Jeg skal flytte til Oslo og begynne på profesjonsstudiet i teologi. Planen er å bli prest. Og nå står jeg bare igjen med glede.

Det er ikke lengre noen tvil.

Når du kaller, må jeg lytte. Jeg vil følge deg!
Jeg vil vende om og vandre på en ukjent vei.
Dit du går vil jeg gå med,
Herre, la din vilje skje,
For jeg vet at jeg skal se
Mitt liv fullendt i Deg.


Ja, jeg vet at jeg skal se mitt liv fullendt i Deg.