En dag og ikke mer.

Jeg skriver i bunn og grunn nada dagbok. I dag, mandag, har jeg derimot merket meg det meste jeg har gjort. Dette er for spesielt interesserte, men det er en dag i mitt liv som beskrives her, skrivd til en dagbok jeg ikke har.

Kjære dagbok jeg ikke har.
Jeg våknet av den utrolig plagsomme alarmen min kvart over ni. Etter å ha ligget å småslumret en halv time begynte jeg å forberede meg på å stå opp ved å kle på meg i soveposen. Dette tok sin tid siden mennesker gjentatte ganger kom inn og sa fra at jeg måtte stå opp, noe jeg forsåvidt visste fra før, selv om det er forståelig at folk sier fra tydelig med tanke på min forkjærlighet for søvn. Jeg kom meg uansett opp i tide og merket at jeg var usedvanlig trøtt til å ha sovi i nærmere 9 timer. Jeg tror det harde gulvet i kjelleren på den skolen vi sover på her i Nachod kan ha hatt sin innvirkning på akkurat det.

En frokost bestående av knekkebrød, yoghurt og kaffe ble hylt ned før jeg satte meg ned i sofaen og surfet apatisk omkring på nettet. Jeg bestemte meg så for å gjøre noe så radikalt som å bevege på meg. Jeg tok derfor på meg skoene, puttet pass og lommebok i sine respektive lommer og tok i bruk apostlenes hester for å i et bedagelig tempo bevege meg rundt i Nachods gater. Ferdens stopp- og vendepunkt ble den lokale Lidl'n. Her kjøpte jeg shampo og en six-pack med iste. Himla billig iste. Så gikk jeg tilbake og satte meg nok en gang ned og surfet litt rundt på nettet, denne gangen langt mer våken og langt ifra apatisk.

Neste punkt for dagen var lunsj. Siden det her var en sammenheng hvor representerte TSN, fant jeg ut, etter inspirasjon fra folk på teamet, at det var en idé å få på seg noe annet enn joggebukse. Dermed ble det jeans. Vi måtte gå i omlag 10 minutter for å komme til lunsjstedet, et slags samlepunkt for elever i Nachod som skulle spise. Maten der var ikke av den beste, men spiselig. Merkelig, småekkelt kjøtt.

Etter lunsjen skulle halve teamet, blant annet jeg, ha en skoletime og fortelle om Norge og Ten Sing og leke leker og ha det moro. Det var i grunn ganske gøy, selv om det var ganske sært å bare være halve teamet. En ny erfaring, kan du si. Det var en ishunger som bredte seg over Thea, Sunnis og meg selv. etter skoletimen. Så vi stakk til sentrum av Nachod og kjøpte is og møtte på Martine og Eva. Vi hang sammen og kikka på solbriller, jeg kjøpte meg noen nye pilots. Etthvert splittet vi oss opp, jeg gikk sammen med Martine inn i noen elektrobutikker, noe som etterhvert endte med at jeg kjøpte noen øreplugger med sånn praktisk tråd man kan ha rundt halsen. Vi stakk også innom en bokhandel hvor Martine kjøpte noen konvolutter og en liten skrivebok. Den var sort. Tiden var da inne for å gå tilbake til skolen vi sov på for å få en guidet tur rundtom i Nachod av Radim, YMCA-karen og vår ledsager på stedet. Vi gikk i omlag en time før vi havnet oppe ved en bunker. Det var noen folk der, men det tenkte vi ikke noe videre over, ble sittende å se på utsikten. Så fikk Radim med oss opp til bunkeren hvor det viste seg at vi skulle få en omvisning! Fyren var til og med norsk med lang fartstid i det norske forsvar. Det å være inne i den bunkeren i omlag 90 minutter og virkelig få se hvordan det var i en sånn bunker under krigen, var en utrolig stilig opplevelse. Det var mye historie å hente og det å virkelig se hvor massivt og sikkert noe kunne gjøres var å betrakte som svært fascinerende.

Vi dro så på en kinarestaurant. Noen tok sjansen på en artig blanding av middag og dessert, dvs. en eller annen stekishgreie med frukt og sjokoladesaus. Jeg satset safe på pasta, det gjorde jeg godt i. Nydelig mat. Over desserten evaluerte vi dagen og begynte å planlegge morgendagens store skolekonserter. Vi gikk så tilbake og øvde igjennom litt gjennom litt saker til konserten før vi gikk hver til vårt for å gjøre kveldens siste sysler. Og her sitter jeg nå. Litt tekstpugging og deretter søvnen kaller, for i morgen er det tidlig på'n. Så, kjære dagbok jeg ikke har, ha en god natt.