Prosa Fra Opphavet - kapittel 1

Nå skal jeg begynne en føljetong på bloggen min. Kort fortalt omhandler denne føljetongens kapitler...

• ...noe som har skjedd i mitt liv.
• ...noe som iallefall er litt unikt.
• ...noe som tidvis kan gå under definisjonen "Haha, dust!"
  

Jeg har en anelse om hvilket av punktene som kommer til å bli mest markante, men meg om det. Hjertelig velkommen til den usminkede sannhet om höjdare og dybdare i undertegnedes foreløpige livsløp. Vi kjører i gang med den hendelsen jeg har fått høre mot meg flest ganger.

Da jeg brakk beinet på fire plasser i barnebakken
Mars 2002

Det var den siste lørdagen i vinterferien. Jeg, en liten 8.klassing som begynte å se gleden og nytten med snø, stod på slalåm og hadde egentlig fått en ok dreis på det. Riktignok hadde jeg bare vært to turer i slalåmbakken tidligere, men jeg var i siget. Så, turen gikk til Siljan skisenter, en drøy halvtime vekk fra Porsgrunn. Jeg spente på meg leieskiene, tok heisen opp i bakken og satte utfor. Det gikk veldig fint. Jeg dristet meg til og med til å kjøre rød løype. Det var nok ikke så stilfullt, men det var uten knall og fall. Godt fornøyd med meg selv tok jeg en rolig tur bort i barnebakken for å hoppe litt. Tenkte det var greit å roe litt ned. Og til syvende og sist kan man vel si at jeg ble pent nødt til å roe meg kraftig ned. Bakken hadde en helling på kanskje 10 grader, man måtte nær sagt stake fra for i det hele tatt gli nedover. Jeg fikk grei fart og traff perfekt på hoppet og trakk beina opp under meg. Det sekundet jeg var i lufta, gjorde jeg en grov feil: Før landing senket jeg bare høyre bein. Resultatet var at jeg landet litt skeivt og jeg fikk en merkelig rotasjon. I at den var merkelig legger jeg at det var kun leggen som fant det for godt å rotere.


Et vindu til frihet

Med en litt for hardt festet leieski tilsa all fornuft hva som var i ferd med å skje: Spiralbrudd up and coming. Og så til gangs! 4 brudd ble det. Pussig, egentlig, hvordan det føles å kjenne sitt eget bein presse mot en tettsittende slalåmstøvel. Veien til sykehuset husker jeg ikke så mye av, jeg var stort sett i en transe som følge av smertesjokk og neddoping. Resultatet i ettertid kan vel på mange måter kalles hardtslående: Tjuefire dager på sykehus, en gips, seks bolter i beinet, tjuefire sting, åtte narkoser, halvannen måned i rullestol, halvannen måned på krykker og fortsatt enkelte problemer med belastning og utholdenhet. Alt som følge av en tur i barnebakken. Jeg mener det ikke i dag, men den gang var jeg nok litt inne på det en nær slektning av meg har gjentatt gang på gang: Snø er en direkte følge av syndefallet.

En oljeplattform