Årets nyttårstale

Året har vært prega av mange forandringer, mange gleder, noen skikkelige slag i trynet, tider hvor jeg har angret på ting, tider hvor jeg har innsett at jeg må bli mer ydmyk og tider hvor jeg har innsett at jeg må stå mer opp for hva jeg mener og hva jeg vil utstråle. Alt i alt har det vært et år som jeg har vokst veldig på, jeg føler meg forandret som person på både godt og vondt.


Ja... Det var den samme nyttårstalen som jeg brukte i fjor. Mulig jeg bruker den til neste år også.


Godt nytt år, kjære venner! :)

God Jul

Come, Thou Fount of every blessing,
Tune my heart to sing Thy grace;
Streams of mercy, never ceasing,
Call for songs of loudest praise.
Teach me some melodious sonnet,
Sung by flaming tongues above.
Praise the mount! I’m fixed upon it,
Mount of Thy redeeming love.

Silkeborg!

Nå begynte jeg å mimre om Silkeborg, førjulstiden der, særlig en sang vi sang masse da. Skal vedde på at de synger den der i kveld.

Bare et blaff?

Jeg har fått meg ukulele! Tenk om jeg lærer meg den. Det hadde vært sykt, det. Nå har iallefall jeg masse å gjøre i jula. Ja, jula, ja. Jeg skal hjem til jul om to dager. Da følger det vel etterhvert en oppdatering som faktisk går på relevante ting i livet mitt som skjer. Det skal jo tross være en kind of rød tråd gjennom denne bloggen? Og man er vel gjennomført, er man ikke?

Tja... Iallefall gjennomført paradoksal.

Enda en fin ting

Eksamen har angrepet deg fra alle sider i over en måned. Etter at den tiden er over tenker du bare: "Å, det hadde vært så deilig å oppdatere bloggen for den minste ting."

Og vet du hva? Det er deilig å oppdatere bloggen for den minste ting.

Juleferie.

En fin ting

Eksamen har angrepet deg fra alle sider i over en måned. Etter at den tiden er over tenker du bare: "Å, dette hadde vært så deilig å bare ligge i senga og være der så lenge man vil."

Og vet du hva? Det er deilig å bare ligge i senga og være der så lenge man vil.

Juleferie.

Noen av verdens viktigste spørsmål

Er du rasjonalist? Eller kanskje empirist? Støtter du Descartes? Kant? Hume? Har du et dualistisk menneskeyn? Synes du lykke er en virksomhet? Er areté viktig i ditt liv? Lever du et dygdig liv? Liker du å kalle deontologisk etikk for pliktetikk? Og i tilfelle, mener du at sinnelaget skal avgjøre om en handling er god eller ikke? Å benekte moralloven, er det å benekte at mennesket har fonuft? Følger du det kategoriske imperativ? Bør en handling ha både moralitet og legalitet? Er du en utilitarist som støtter utilitarismen slik Aristoteles definerte den? Eller liker du bedre Bentham sin allmenne tilnærming? Eller kanskje du er av typen som synes Mill var inne på noe, med sin slaviske legalitetslinje? Består erfaringen både av tenking og sansing? Erkjennelsesformene, er det nødvendige betingelser for all erfaring? Er moralsk universalisme en mer logisk slutning å trekke enn moralsk relativisme? Er dygdsetikk, deontologi og utilitarisme forenlige med hverandre? Hva skal veie mest av sanseinntrykk og refleksjonsinntrykk? Er likhet, nærhet eller årsak den viktigste assosiasjonen? Hvilke egenskaper ved mennesket danner grunnlaget for kunnskap? Hva kan vi få sikker kunnskap om? Hva er kunnskap? Hva er mest gjeldende av en ytre og indre erfaringstype? Er ideer bare kopier av inntrykk? Hva er viktigst av ontologi og etikk?

Vet du hva? JEG KUNNE IKKKE BRYDD MEG MINDRE!

Forresten, jeg har ex.phil-eksamen i morra.
God advent.

En lettfattelig historie fra Arizona

Det var en gang en kar som var helt ekstremt liten av vekst. Han var veldig lav. For å si det rett ut så var han så lav at reinsdyrene strømmet til. Da er man lav. Han bodde i Nord-Norge og var mye plaget av rein på samme måte som vi som bor i Bergen er plaget av regn. Han besluttet seg derfor for å emigrere til Arizona, for der regnet han med at det ikke var så mange rein. Det var det heller ikke, det var bare et importert reinsdyr. Important. Det stod fortøyd bak salongen, som det het. Det het salong der man gikk inn når man gikk ut. Dette reinsdyret kunne jo derfor ikke se de som kom til og fra, ikke de som kom fra og til, for den saks skyld. Men i frykt for at dette reinsdyret skulle komme seg løs og vekke opp igjen gamle traumer fra Nord-Norge holdt han seg mye inne, det ble mye innesitting. Det ble faktisk så mye av det at indianerne kalte han for Innesitting Bull. Det har egentlig ingenting med historien å gjøre, men jeg kunne jo ta det med nå når jeg kom på det. Denne tirsdagen som jeg skal fortelle om var han da på vei inn i salongen som vanlig. Svingdørene svang mer fra enn til, altså mindre til enn fra. Men denne karen var så liten at han gikk under svingdørene. Det var for å gjøre en lang historie kort. Han kom inn i salongen, salongriflene gikk rundt. Ikke av seg selv, da. Det var en ganske vanlig tirsdag i Arizona, folk drepte hverandre, spilte kort og røykte. Relativt mye drikking til å være så tidlig på en tirsdag, egentlig. Men dette hadde jo ikke han tid til å gjøre noe med, det må vi jo respektere. Han hadde ting han gjerne skulle ha sagt som han sa. Han hadde veldig høy stemme i forhold til høyden, en ganske tydelig fistel. Han sa noe sånt som: "Hvem i alle dager", ja, han brukte litt sterkere uttrykk siden dette var en salong. "Hvem i all verden er det som har malt hesten min grønn?". Det var ingen som tok notis med unntak av et par journalister borte i baren, de tok notis. Men de var jo på jobb. Og slik gikk tiden, som den da gjerne gjør. Da var det en kar bortest i den borteste av alle barene, den såkalte bortebaren, det var jo ikke så rart at den het det, den var ganske utilgjengelig. Uansett, det var en kar i bortebaren som reiste seg, han var omlag 3,49 på strømpelesten. Han hadde på cowboystøvler i tillegg, så noen og enhver kan jo tenke seg, eller iallefall kan noen tenke seg hvor høy han var. Folk trodde at han stod, men det viste seg at han satt. Når han reiste seg, skjønte jo da folk at det var nå han stod. Jeg skal ikke gå så mye mer i detalj om hvor høy han kan ha vært, men jeg kan si såpass at husdyrene lot han aldri være i fred. Da er man høy. Iallefall så ser han store fyren ned på han lille, ikke i psykisk forstand, men i fysisk. Eller jo, egentlig også i psykisk forstand. Nå er det ikke sikkert du husker historien helt, så jeg kan bare gjenta at den lille karen hadde ropt ut i baren gjentatte ganger "Hvem i all verden er det som har malt hesten min grønn?". Også sier den store karen, som har veldig lav stemme i forhold til høyden: "Det er meg, det". Da sier han lille. "Åja. Da skal jeg bare gi beskjed om at det første strøket er tørt."

Nå var det jo egentlig fort gjort, for det var en relativt liten hest.

Breakfast at Bergensis

Høstmørket er i Bergen. Det ligger til og med litt snø på gata. Jeg har én eksamen igjen før dette semesteret er omme. Frida, hamsteren vår, har begynt å springe i stua. Stian og jeg spiller en del Fifa 09 for tida. Jeg skal nok sitte ganske mye på lesesalen den neste uka. Til vinteren havner jeg forhåpentligvis i en studentbolig. Jeg digger leiligheten vår, men den er veldig dyr for to. Det suger. Men sånn er livet, fylt opp med sine dystre realiteter og sine gode lyspunkt. Dette bildet, tatt av Stian, fanger et merkelig lyspunkt. Vi har ikke brukt spisebordet veldig mye, det har blitt mye spising på salongbordet foran TV'en. En dag for noen uker siden ville det seg allikevel sånn at Helena og jeg spiste frokost samtidig (!) ved spisebordet. Det var et minneverdig øyeblikk.

Vi er jo flotte, da.

Et sørgeinnlegg

Jepp, jeg skal ta for meg noe tragisk. Nærmere bestemt allmenningens tragedie, en av mange hypoteser i samfunnsvitenskapen. Ordlyden av den er som følger: "Mange individer som handler uavhengig av hverandre for å oppnå egeninteresser kan i siste instans ødelegge en felles ressurs selv når det er klart at det i det lange løp ikke er av noens interesse at det skjer."

Trist hypotese. Og lang. Hvorfor i allverden kan ikke bare tesen være at "Mange vil ha mer og det funker dårlig i lengden"?

Vitenskapens verden er merkelig.

Jeg er 20 år...

...og vel så det. 20 år og 2 dager. Tenårene er mer eller mindre vel overstått og jeg går nå LIKSOM inn i den delen av livet hvor jeg skal begynne å bli voksen. Jeg er ikke tenåring, jeg har flyttet hjemmefra, jeg er universitetsstudent hvor jeg studerer en bachelor og jeg skal opptre så selvstendig at ting skal være den reineste fryden.

Skjer det? Vil det noen gang skje? Vil jeg bli voksen? Jeg veit ikke. Kanskje jeg vil det. Liker ikke tanken på det, men det som skjer, det skjer. Jeg må si at jeg hviler meg veldig på en melding jeg fikk på bursdagen min: "Nå er det slutt på de hemningsløse tenåra. Bare de utsvevende tyveåra igjen." AMEN.


Sånn ser en tjueåring ut.

Schmeksamen!

Guess where? Joda, der hvor jeg pleier å henge for tida. U. Pihl, lesesalen for vi som går på samfunnsvitenskapelig fakultet her i Bergen. Jeg har eksamen i morra i MEVI 100, innføring i medievitenskap, og gleder meg som en liten unge. Jeg gleder meg iallefall som en liten unge til klokka er 13.02 i morra, da er eksamen ferdig og jeg er vel etter all sannsynlighet også ute av lokalet. Da er det bare to eksamener igjen og de er ganske mye verre enn den jeg skal ha nå.
Hurra for jul!

Mediehistorie

Da de første kringkastingssendingene på radio tok til i Kristiania i desember 1924, hørte en journalist fra Tidens Tegn sendingen i Western Electrics lokale i Drammensveien:
- Da det hele var over, og en stemme ønsket god natt og sa takk for i kveld, syntes jeg at jeg måtte klappe og si takk i like måte.
- Takket de?
- Ja, hvorfor i all verden skulle jeg ikke det?

Tanker fra en såkalt samfunnsviter

Nå sitter jeg på lesesalen. Det begynner å bli en vane, i grunn, og jeg veit at jeg kommer til å sitte her nesten hver dag i nesten en måned til. Da er det heldigvis tid for en mer eller mindre månedslang juleferie. Det blir rett utsagt skjønt. Uansett, nå går jeg igjennom narratologien. Ekvilibrium er en viktig forutsetning for journalistisk narratologi. Om det skulle oppså forstyrrelse vedrørende ekvilibrium må dette erkjennes, repareres og det må gjennopprettes eller skapes et nytt ekvilibrium. Hva er så et godt ekvilibrium?

Ba(ra)ck to the future!

De neste timene blir veeeeldig spennende...

Jeg har venner!

Kind of.

En uke som journalist i student-TV

Mandag: Redaksjonsmøte, evaluering av forrige ukes sending, planlegging av neste ukes sending, min sak blir å lage en reportasje om årets foreleser ved Matematisk-Naturvitenskapelig fakultet og ta litt tak i hans kritikk av universitetets holdning til forelesning kontra forskning. Med meg på laget får jeg den stødige sunnmøringen Richard som skal stå for kameraføring og kyndig teknisk ledelse.

Tirsdag: Intervjuavtaler blir gjort, en frustrerende ting denne uken fordi et intervjuobjekt kunne på onsdag og et på fredag. Som en nødløsning intervjuet vi en ganske tilfeldig foreleser for å ha litt fyllstoff.

Onsdag: Interjuet med årets foreleser går av stabelen. Et godt intervju som inkluderte en gratis omvisning på naturhistorisk museum. Vi stiftet blant annet bekjentskap med den utdødde hesterasen Lofothest (1899) og det geniale dyret beltemus. Vi sneik oss også inn på en forelesning og filmet der før vi spurte folk når de gikk ut hva de syntes om forelesningen. De fleste studenter er ganske kameraskye.

Lofothest og beltemus i skjønn forening

Torsdag: Dagen uten student-tvjobbing.

Fredag: Intervju med rektor, riktig så trivelig. Litt innklippsbilder av fasader og forelesninger, deretter redigering med speaks, fargekorreksjon, lydfading, supere, hjørnebilde og masse annet gøy. Vi er snart ferdig og er godt fornøyde.

Hipp, hipp hurra.

En journalistspires hverdag

Tirsdag ettermiddag, en regntung dag i oktober, sitter jeg i redaksjonslokalene til Bergen Student-TV. Et intervju er gjennomført, to intervjuer og x antall innklippsbilder gjenstår på en sak som handler om forelesninger ved universitetet. Det går mer og mer opp for meg at intervjuobjekter også har et liv. Selv om et intervju ikke tar mer enn 10-15 minutter, er våre travle intervjuobjekter ikke tilgjengelig før henholdsvis onsdag og fredag. Det vil si at det tar latterlig lang tid å lage saken i forhold til hva det kunne tatt. Det er kjipt, men noe som man må forholde seg til.

Noen ganger skulle jeg ønske at folk var litt mer PR-kåte.

Lottejenta

Nå på lørdag, mens jeg var på et kjempemessig UV-treff, skjedde det noe trist her i leiligheten i Bergen. Det skjer ting som er mange dimensjoner mer tragisk, det er det liten tvil om. Allikevel var det veldig trist for oss som bor her: Lotte, vår russiske vinterhvithamster og venn, ble funnet død. Hun ble funnet inne i huset sitt, hvor hun lå som om hun sov. Med øynene lukket og forlabbene i kors hadde hun takket for seg uten at vi vet hvorfor. Vi har mistet en buddy, en liten humørklump som det var kjempefint å ha rundt seg når man kom hjem. Det er litt merkelig å sitte i sofaen og vite at det ikke er et lite dyr som vil prøve å krabbe oppover leggen min. At døren til rommet mitt kan stå åpen uten fare for at en hvit dott piler inn der er også vemodig å vite.

Lotte ble bare 9 og en halv måned. Ikke engang for en hamster er det en respektabel alder. Men selv om hun slukket lyset og gikk i pennalet tidlig, levde hun livet fullt ut mens hun hadde muligheten. Hun hadde på dagtid hele stua å være i, hu skrensa når hun skulle skifte retning, elsket å klatre opp leggene våre, hoppet gjerne ned fra spennende høyder og var uten tvil en veldig aktiv hamster. Så jeg har en liten tanke som jeg synes er ganske fin: Jeg ser for meg Lotte pile inn i et hamsterdødsrike, hoppe lite elegant over den evige avgrunn, komme seg inn perleporten, ta en skrens idet hun svinger opp mot hamsterslekta si før hun utbasunerer: Wow, for et liv!

Hvil i fred, lille venn. Arvtageren din har mye å leve opp til.


Lotte Agurk - 25.12.07- 04.10.08

Studier

Kjempeglad gutt jobber med ex.phil på lesesalen.

Den som leter finner

Jeg har fått jobb, en helt ideell jobb også. Fretex er min nye arbeidsgiver. Dette er en flott jobb på flere måter:

• Butikken tar utgangspunkt i gjenbruk, noe som er alfa og omega for best mulig ressursutnyttelse
• Arbeidsmiljøet er rolig og koselig
• Arbeidstidene er gode, ingen kvelder blir "spist opp"
• Butikken ligger ca. 50 meter fra leiligheten, så det skal godt gjøres å forsove seg

Så, NÅ kan jeg omsider si at jeg har gått fra å være etablert til veletablert her i Bergen. Hurra! Og for å reklamere litt for arbeidsplassen min: Fretex Strandgaten - Den eneste Fretex-butikken i landet med rulletrapp.

Nå i helga var jeg på en fantastisk hyggelig Oslo-tur. Jeg møtte så mange gode venner at det hele var en sann fryd. Hele turen, fra at Thea trodde jeg var en matboks til jeg satt på toget hjem og fikk høre en liten livshistorie fra hun jeg satt med, var turen kjempebra. Jeg ser frem til besøk fra Oslo og gleder meg både til UV og enda flere Oslo-turer. Å, det finnes så mange flotte mennesker i verden!

Ellers i Bergen er ting som de har vært. Det er litt pes med oppgaveinnleveringer og ex.phil suger hestesusp, men utover det er ting bra og ved det normale, noe bildet under av testosteronet i leiligheten forsåvidt også forteller.



PAX E.

Brann og flygende fjærkre

Skuteviken gikk opp i røyk i natt og skal vi tro folk som kan det, har visst hele landet mistet en nasjonalskatt. Det brenner en god del her i byen for tida. Rett etter at studiene startet opp ble Ynglingen evakuert på grunn av brann i bygget like ved og litt før det igjen brant en stor brukthandel opp. Før det igjen var det en heftig nede ved Skuteviksbodene, alt i alt har det vært 5 storbranner i Bergen på under 3 måneder. Trenden har heldigvis ikke spredt seg til Strandgaten enda.

Helena, Stian og jeg brukte våre uskyldsblå til å beskue landskampen i fotball i går kveld. For de som ikke har fått det med dere: Norge klarte såvidt å redde et poeng mot Island, sagaøya, verdens 18.største øy med et nasjonalt nærmest uslåelig fotballag med det kledelige og enkle navnet Knattspyrnufélag Reykjavíkur. Vi spilte 2-2 mot Island. Tatt denne kampen i betraktning er det vanskelig å se at landslaget kommer seg til Sør-Afrika med mindre Alanzinho skifter nasjonalitet. Alternativet er at landslaget tar seg en pakketur og ser litt på hvordan virkelig fotball skal spilles. Uansett, OM det utrolig skulle skje, at Norge kommer seg til VM i Sør-Afrika i 2010, skal Helena, Stian og Espen danse fugledansen midt på Torgallmenningen i fjærkrekostyme. Mark our words.


Dere er savna, gutta.

Dementi

Jf. mitt innlegg 31.august går min vei til universitetet forbi Eidsivating lagmannsrett. Jeg vet ikke hvor jeg hadde det fra, jeg innbilte meg rett og slett at jeg hadde lest det på et skilt utenfor bygningen. Nå har jeg fått opplysninger fra en venn av meg, nærmere bestemt tidligere team-buddy Helge, som tilsier at Eidsivating lagmannsrett ligger på Hamar. Det vil si at hvis jeg skulle gått forbi Eidsivating lagmannsrett på vei til universitetet, ville min gangvei blitt på godt og vel 94 mil. Jeg har begynt å trene litt, men ikke så grenseløst mye at jeg orker det.

Uansett, endelig dementi: Jeg går forbi Gulating lagmannsrett. Ferdig snakka.

Første sending lagt ut

www.bstv.no

En måned som bergenser

Jeg tror jeg har funnet nøkkelen til å komme meg opp tidlig: Skifte alarmtone minst en gang i uka. Det slo meg her en kveld at etter en uke med ”Turn, turn, turn” var det på tide med et bytte. Så nå på tirsdag stod jeg opp klokka sju til lyden av ”Denver, the last dinosaur”, noe som var en uvant lyd for meg og som jeg dermed reagerte på, noe som igjen gjorde at jeg våkna. Så, til alle dere som har problemer med å stå opp: Skift alarmlyd ofte, gjerne et par ganger i uka. Jeg har ikke missa en forelesning så langt, ganske så fornøyd med det.

Denne bloggen blir litt lang, for nå skal jeg fortelle om min ”nye start” her i Bergen og da er det jo en del som skal gjøres rede for. Jeg har nå bodd i vestlandshovedstaden i overkant av en måned. Den første uka i Bergen bodde jeg aleine. Jeg surra rundt og satte opp hyller, kjøpte gipsskruer, lyspærer, vaskemaskin, stol, ryddet inn alt mulig rart og generelt la grunnlaget for det videre livet. Ensomheten varte heldigvis ikke så lenge, mine to samboere Helena og Stian tok turen over for å flytte inn så godt. Med seg hadde de leilighetens samlepunkt og maskot, hamsteren Lotte Agurk, blant venner kalt Lotte, en skikkelse som kommer til å dukke opp flere ganger på denne siden.



Når de først dukka opp i Bergen, hadde jeg litt andre planer enn å henge med de, så morgenen etter tok jeg turen til Oslo, videre til Ås, så tilbake til Oslo, overnatta hos Martine, før turen gikk til Praha og YMCA Europe festival. Det var kort sagt en fantastisk opplevelse, Ten Sing Norway hadde sin ugjenkallelige avslutning ved å ha en konsert som for alltid kommer til å være spikra i minnet mitt som en fantastisk opplevelse. Resten av festivalen gikk med til å leke kioskansatt, smånerde, men først og fremst: Henge med venner, oppleve masse og ha det kjempeflott.



Og vi skal hjem igjen. Uka i Praha gikk mildt sagt fort, det ble tatt avskjed med alle i Ten Sing Norway og jeg dro vestover som TSN 07/08 sin representant i Bergen. Enerådende sådan. Jeg stormet leiligheten vår i Strandgaten kvelden 9.august. Det var da to dager til skolestart. Siden da har jeg levd mine dager i Bergen.



Leiligheten er flott, folka er heller ikke så verst, vi deler det meste, de to deler til og med seng. Sånt holder jeg meg for god til, har heller en dobbeltseng for meg selv. Når jeg forlater leiligheten for å lese eller gå på forelesning, går jeg gjennom Strandgatens koselige gågate, passer Eidsivating Lagmannsrett før jeg kommer meg inn på Torgallmenningen, går til høyre, opp til Johanneskirken, så til venstre og etter det spørs det helt hvilket bygg jeg skal på. En fin tur, særlig i selskap med min nye iPod.



Jeg er altså blitt en heltidsstudent. Bøker for 3000 kroner er kjøpt inn, kunnskap skal tilegnes, karakterer skal komme. Hvordan dette går, vet jeg ikke, men lever inntil videre i troen på at det skal gå bra. En ting er sikkert: Det ser veldig ut til at jeg har valgt riktig studium. Forelesningene er stort sett interessante, til og med ex.phil ganske så fascinerende. Jeg gleder meg til jeg blir litt mer strukturert i hodet sånn at jeg faktisk mer kan skjønne dimensjonen og dybden i de forskjellige fagområdene. Det blir nok bra, jeg kan fort bli nerd, tror jeg. Time will show.

Studiene er en del av studentlivet. En annen del som i grunn har tatt like lang tid, er jobben min i student-TV. Et ganske greit intervju og et par telefoner gjorde at jeg ble nyhets- og sportsjournalist. Da er det jeg som regien på intervjuer, tar intervjuene og kommer med befalinger om hva skal være med i saken, kameramannen har det tekniske og mer estetiske ansvaret. Den første saken ble ferdig for to dager siden, legger nok ut en link til den etter hvert.

En annen ting som jeg har begynt å gå på, er en ting som heter Navigatørene, en flerkirkelig kristen bevegelse. Den er å se på som en åpen bevegelse med et særlig fokus på medvandring. Grunnen til at jeg begynte å gå der er rett og slett det at de har bibelgruppe. Det blir det veldig fint å begynne å gå på.

Jeg jobber også med å få meg en jobb. Det trenger jeg etter hvert, for etter jul er det Helena og jeg som deler på leia, så da trengs det litt mer tilskudd. Jeg har skissert ned en noenlunde grei plan på hva og hvor jeg skal søke, men om du plutselig veit om noen greie deltidsjobber i Bergen, er det bare å kontakte meg. Og tro dette: Leiligheten er så flott at den virkelig er verdt å jobbe for.

Alt i alt har starten i Bergen vært veldig god. Trives stort så langt.

Høstlansering.

Her om dagen ringte en kompis av meg og fortalte at Drillo stod rett utenfor jobben hans. Jeg løp bort med kameraet og det viste seg at det ikke bare var snakk om Drillo, men om hele TV2's høstlansering.

Lisa Tønne. I bakgrunnen skimtes Øyvind Mund, Vår Staude og Blomster-Finn.


Et random walkabout-bilde av Kristian Ødegård.


Jaja, mannen ser ikke veldig energisk eller glad ut, men han er uansett 90-tallets største nordmann.


Ikke et voldsomt bra bilde, men fyren ser i kameraet. Ikke verst, bare det.


Otto!


Espen Eckbo var et veldig populært intervjuobjekt, også hos TV2 selv.


Mer om livet i Bergen følger veldig snart.

Eksiltid

Utemmede omgivelser

I løpet av Norgesperioden var vi totalt innom 15 fylker. Det slo meg i løpet av denne perioden hvor flott land vi faktisk lever i, hvor fantastisk natur vi har. Her kommer derfor min personlige kåring av de 5 flotteste motivene/naturopplevelsene fra Ten Sing Norway.

5. Blefjell, Buskerud


Uka før påske ble BOLK (Bibel- Og LederKurs) fullført. C-delen av kurset ble holdt på Blestølen, Buskerud krets sitt leirsted på Blefjell. Noen dager var det strålende sol og påskeidyllen var veldig tilstede på dette sjarmerende leirstedet. Jeg, som skulle ha en bypåske, fikk min dose med fjellpåske og en aldri så liten påskeleirfølelse.

4. Bergen, Hordaland


I 1990 regnet det 87 dager i strekk i denne byen. Det regner i gjennomsnitt 240 dager i året i denne byen. Min første tur til Bergen, byen jeg flytter til om under en måned, var ikke helt representativt for dette. Det var strålende sol, noe som gjorde at jeg så byen på en måte jeg ikke hadde forestillinger om fra før av. Jeg håper at det blir mange slike dager i Bergen.

3. Hamarøy, Nordland

Foto: Helge Flø Kvamsås

Etter å ha gått kilometeren fra kjerka vi sov i, var vi oppe ved hallen hvor Hamarøynatta blir avholdt. Utsikten der var direkte fantastisk. Nok sagt.

2. Bodø, Nordland


Vi bodde et lite stykke opp i lia når vi var i Bodø. Dette sørget for at jeg ikke fikk det inntrykket av Bodø som jeg før hadde tenkt; et ganske urbant sted til spredt befolkede Nord-Norge å være. Det var mer en bygdefølelse, men når det er sagt, var dette ikke negativt. Utsikten og omgivelsene var rett og slett fantastiske. Det var ikke lenge det var lyst der, men da var det til gjengjeld utrolig vakkert.

1. Finnfjordbotn, Troms


Det var helt mørkt, men himmelen var ikke sort, den var grønn og rosa. Den beveget på seg. Det var så flott å se på at det faktum at jeg holdt på å fryse av meg fingrene betydde ingenting. Å se nordlyset danse er noe av det flotteste jeg har opplevd noensinne.

Ten Sing Norway 07/08

Det er navnet ditt jeg roper, vil du følge meg?
Vil du trå i mine fotspor på en ukjent vei?
Vil du kjennes ved mitt navn?
Vil du møte sorg og savn?
Vil du hvile i min favn og la meg bli hos deg?

Denne sangen sang vi på utsendelsesgudstjenesten i Ulsteinvik 18.juli 2007. Det var på mange måter her året startet, et år som har gitt meg utrolig mye på både godt og vondt. Jeg har opplevd så sinnsvakt mye.

Av reising har året ført med seg ca:
28 turer med langdistansebuss
21 turer med tog
12 turer med fly
10 turer med båt
- Forutenom utallige lokalbusser, t-baner, trikker, personbiler, minibusser og apostlenes hester.

Opplevelsene har vært utallig mange.

Jeg har vært i Silkeborg og hatt hjemlengsel av dimensjoner.
Jeg har vært i England og blitt bortskjemt av verdens hyggeligste vertsfamilie.
Jeg har vært i England og sunget New Shoes 60 ganger uten å lære meg stemmen min, som attpåtil er melodistemmen.
Jeg har sitti i et klasserom i Vejle og fortvilt sett på nett-tv at Norge nok en gang snubla på målstreken og ikke kom seg til EM.
Jeg har kjøpt førjulsstæsj for 500 spenn til rom 16 på Silkeborg Højskole, Andreas og mitt sitt rotehull.
Jeg dro fra Silkeborg og var evig takknemlig for den massive erfaringen oppholdet hadde gitt meg.

Jeg har vært på Finnfjordbotn Videregående internatskole og sett nordlyset danse.
Jeg har vært i Finnsnes og blitt knust i sumobryting halv tre om natta med altfor mange tilskuere tilstede.
Jeg har truffet Ylvis.
Jeg har vært i Bodø og høyst ufrivillig stjålet tran fra farmoren til Martine.
Jeg har vært på Hamarøy, på Hamarøynatta, og vært såpass sjaber at jeg sant å si ikke husker å ha stått på scenen og hatt konsert (har dog sett på bilder at det er tilfelle).
Jeg har vært i Alta og vært smått delaktig i et freakdanceshow av dimensjoner på stedets bedehus.
Jeg har vært på Bømlo og fått konfirmanter til å gjøre grimaser. Ingen lett oppgave, skal jeg si deg.
Jeg har for første gang vært i Bergen, hvor jeg skal bo til høsten.
Jeg har vært i Førde og holdt en svært sterkt impovisert andakt.
Jeg har vært i Oslo, på Rønningen folkehøgskole, sitti og småsovet til foredrag om troslære, meningen med livet, osv.
Jeg har liggi syk på Rønningen og fått diktanalyse servert på sengen.
Jeg har liggi syk hjemme med blodinfeksjon mens resten av TSN var i Trondheim.
Jeg har etter halvannet år møtt Siri, ei venninne av meg jeg har blitt kjent på internetten.
Jeg har holdt dansekurs. Strike that.
Jeg har på en høyst behagelig måte fått en liten fjellpåske med vinter-BOLK på Blefjell.

Jeg har truffet Jon Skolmen.
Jeg har vært i tre land på en dag, Norge, Tyskland og Polen.
Jeg har vært i den tyske byen som de allierte først invaderte når de gikk inn i Tyskland i 1945.
Jeg har vært i Marzahn, den bydelen i Berlin hvor man regner med at nazismen og ateismen er høyest.
Jeg har vært i Pankow, en annen bydel i Berlin, og gitt en gruppe unge voksne en innføring i Ten Sing-ideologien.
Jeg har vært i Nachod i Tsjekkia og fortalt folk om Norge.
Jeg har vært i Cernylov i Tsjekkia og vært med på å starte opp en Ten Sing-gruppe!
Jeg har vært i Bratislava og bodd på et tehus.
Jeg har vært i Liptovsky Mikolash (eller noe i den duren) i Slovakia og gjentatte ganger fått høre hvor perfekt alt er.
Jeg har vært i Banska Bystricka i Slovakia og møtt en Ten Sing-gruppe som var for proff til å varme opp.
Jeg har vært i Ceske Petrovice, en tsjekkisk bygd med omlag 100 innbyggere, og brukt en uke på ingenting. Ganske herlig.
Jeg har vært i Litomysl, en liten by i Tsjekkia, i fire uker og slappa av, lest til eksamen, hengt ut og den slags.

Å beskrive dette året på en kort måte, går bare ikke. Det har skjedd så vanvittig mye og det er en merkelig følelse at det hele er over. Det er derimot helt sikkert at jeg har vokst noe enormt på dette året. På avslutningsgudstjenesten 7.juni sang vi den sangen jeg tidligere har sitert. Det siste verset i denne sangen oppsummerer mye av konklusjonen min for året.


Når du kaller, må jeg lytte. Jeg vil følge deg!
Jeg vil vende om og vandre på en ukjent vei.
Dit du går vil jeg gå med,
Herre, la din vilje skje,
For jeg vet at jeg skal se
Mitt liv fullendt i deg.

Ten Sing Norway 2007/2008 vil aldri glemmes.

Bare bok gjør ingen klok.

Den tjuesjette maidagen i 2008 ble en dag som satte et viktig punktum for meg når jeg en dag skal omskrive hele livet mitt til en tabloidisert selvbiografi - den tredje eksamenen på seks dager ble fullført. Jeg får si som jeg har sagt til en del, at hvis Høgskulen i Volda lar meg få E, altså bestått, på dagens eksamen, som var i Bibelen – Tekst og Tolkning, så har de like mye miskunn som Vårherre. Uansett, jeg kan få én stryk og allikevel stipend, så jeg ser positivt på det. Jeg hadde lest i underkant lite (les: altfor lite) til denne eksamenen, men for å sitere Fork. 1,18: ”Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.” Jeg liker ikke å ha det vondt. Punktumet er altså det at alle eksamener er fullført, kun en koselig 3000-ordsoppgave igjen.

.

Men ikke før var dette punktumet satt, så startet en ny setning. Jeg ringte til en Meny-butikk i Porsgrunn jeg skulle ringe opp angående sommerjobb fordi sjefen skulle se på saken over helga. Det hadde han visst ikke gjort. Følgende samtale utløper seg så:
Sjefen: ”Ja, det er Doksrød, ikke sant?”
Espen: ”Ja, det er vel det.”
Sjefen: ”Jåda, stemmer.”
*tastetrykk høres hos sjefen*
Sjefen: ”Når var det du ønska sommærjobb?
Espen: ”15.juni til 25. Juli”
Sjefen: ”Ja, det går nok ikke...”
Espen: *blir litt skuffet inni seg fordi han er lei av å leite etter jobb*
Sjefen: ”...for 15. Juni er en søndag. Du har sommærjobb frå å me mandag 16.juni”
Espen: *hopper stillestående opp og ned på lette tær mens han forsøker å holde fatninga*
Så da var det problemet løst. Jeg har sommerjobb fra og med 16.juni, jeg får betalt husleie og depositum til Bergen og hos MENY får du frihet til å velge det som passer deg best i et stort og mangfoldig vareutvalg. Det betyr at du eksempelvis kan velge mellom tomater med forskjellig smak og anvendelse, mellom friske og tørre urter med forskjellig aroma til forskjellig bruk.

En ny setning, denne gangen foreløpig uten punktum

Alt dette skjedde samme dag som jeg klarte å sparke en ball 25 meter opp i lufta og en god del meter framover. Det førte meg ut på en joggetur som ledet meg til 3 gamle tsjekkiske damer som lukte gress og gav meg ballen tilbake. I min målestokk tre store begivenheter på en dag. Har en følelse av at min biografi ikke blir noen bestselger.

Snart i mål

Ah, 2 eksamener nede, 1 igjen. Det går seg overraskende fint til :)

Nervioso, nerveux, nervoso, zenuwachtig, 緊張, 緊張しがちです!!!

Jeg siterer Wikipedia:
"Eksamensangst er en debiliterende tilstand som inntrer i forkant av eksamen eller annen form for testing av ferdigheter.

Symptomer er en tvangsmessig trang til å gjøre hva som helst annet enn å lese effektivt og forberede seg til eksamensdagen. Alternative aktiviteter er f.eks.: TV, Internett, unødvendig rengjøring/rydding (sortering av mediesamling i alfabetisk rekkefølge) eller grundig utførelse av andre prosjekter som har måtte vente i lang tid, og som uten god grunngiving blir prioritert mer enn forberedelser."

Jeg har virkelig eksamensangst. Men jeg rydder ikke, da. Det er tydeligvis et aldri så lite sunnhetstegn. På den annen side sitter jeg å skriver blogg nå. Det burde jeg virkelig ikke.

(eks)Amen.

Maidagene i Tsjekkia

Det har gått noen uker siden jeg har fått tilgang og tid til å skrive her. Siden siste innlegg, som ble skrivd i Tsjekkia, har vi vært i Slovakia en uke før vi dro tilbake i Tsjekkia og møtte resten av Ten Sing Norway, et trivelig gjensyn. Vi dro så til Ceska Petrovica (med diverse knødler og tødler over enkelte bokstaver), en bygd med 130 innbyggere. De 8 dagene vi var der gikk stort sett med til avslapping og bittelitt lesing (først og fremst studier av forsiden av lærebøkene i mitt tilfelle). Det var herlig å slappe av etter en hektisk team-periode, men man kunne fort føle seg litt vel isolert der. Stedet bød på en landhandel som var oppe omlag 2 timer daglig og en slags fest natt til 1.mai hvor de brant et par hekser. Heksene var to pinner med en sokk på. Vi tok oss også den friheten å ta en tur til Polen. Eller, det vil si, en grensestolpe ble funnet, så vi gikk til den og gikk litt fram og tilbake mellom Tsjekkia og Polen. Det har i grunn en aldri så liten underholdningsverdi å stå med beina i hvert sitt land.

Nå på tirsdag ankom vi Litomysl (noe knødling der og), en by på rundt 10.000 innbyggere. Her bor vi i borggården til et slott, ganske så upåklagelige fasiliteter, i grunn. Stedet har en gigantisk park det er herlig å ligge i når sola er synlig. Hele rammen er veldig idyllisk, men eksamenspeset er et kapittel for seg. Ja, sant å si er det altfor mange kapitler. Det er i skrivende stund en uke til første eksamen. Ambisjonene er ikke på topp, heller ikke motivasjonen. Sånn sett så er jeg i harmoni. Eller?

Jaja, det får bære eller briste.

En dag og ikke mer.

Jeg skriver i bunn og grunn nada dagbok. I dag, mandag, har jeg derimot merket meg det meste jeg har gjort. Dette er for spesielt interesserte, men det er en dag i mitt liv som beskrives her, skrivd til en dagbok jeg ikke har.

Kjære dagbok jeg ikke har.
Jeg våknet av den utrolig plagsomme alarmen min kvart over ni. Etter å ha ligget å småslumret en halv time begynte jeg å forberede meg på å stå opp ved å kle på meg i soveposen. Dette tok sin tid siden mennesker gjentatte ganger kom inn og sa fra at jeg måtte stå opp, noe jeg forsåvidt visste fra før, selv om det er forståelig at folk sier fra tydelig med tanke på min forkjærlighet for søvn. Jeg kom meg uansett opp i tide og merket at jeg var usedvanlig trøtt til å ha sovi i nærmere 9 timer. Jeg tror det harde gulvet i kjelleren på den skolen vi sover på her i Nachod kan ha hatt sin innvirkning på akkurat det.

En frokost bestående av knekkebrød, yoghurt og kaffe ble hylt ned før jeg satte meg ned i sofaen og surfet apatisk omkring på nettet. Jeg bestemte meg så for å gjøre noe så radikalt som å bevege på meg. Jeg tok derfor på meg skoene, puttet pass og lommebok i sine respektive lommer og tok i bruk apostlenes hester for å i et bedagelig tempo bevege meg rundt i Nachods gater. Ferdens stopp- og vendepunkt ble den lokale Lidl'n. Her kjøpte jeg shampo og en six-pack med iste. Himla billig iste. Så gikk jeg tilbake og satte meg nok en gang ned og surfet litt rundt på nettet, denne gangen langt mer våken og langt ifra apatisk.

Neste punkt for dagen var lunsj. Siden det her var en sammenheng hvor representerte TSN, fant jeg ut, etter inspirasjon fra folk på teamet, at det var en idé å få på seg noe annet enn joggebukse. Dermed ble det jeans. Vi måtte gå i omlag 10 minutter for å komme til lunsjstedet, et slags samlepunkt for elever i Nachod som skulle spise. Maten der var ikke av den beste, men spiselig. Merkelig, småekkelt kjøtt.

Etter lunsjen skulle halve teamet, blant annet jeg, ha en skoletime og fortelle om Norge og Ten Sing og leke leker og ha det moro. Det var i grunn ganske gøy, selv om det var ganske sært å bare være halve teamet. En ny erfaring, kan du si. Det var en ishunger som bredte seg over Thea, Sunnis og meg selv. etter skoletimen. Så vi stakk til sentrum av Nachod og kjøpte is og møtte på Martine og Eva. Vi hang sammen og kikka på solbriller, jeg kjøpte meg noen nye pilots. Etthvert splittet vi oss opp, jeg gikk sammen med Martine inn i noen elektrobutikker, noe som etterhvert endte med at jeg kjøpte noen øreplugger med sånn praktisk tråd man kan ha rundt halsen. Vi stakk også innom en bokhandel hvor Martine kjøpte noen konvolutter og en liten skrivebok. Den var sort. Tiden var da inne for å gå tilbake til skolen vi sov på for å få en guidet tur rundtom i Nachod av Radim, YMCA-karen og vår ledsager på stedet. Vi gikk i omlag en time før vi havnet oppe ved en bunker. Det var noen folk der, men det tenkte vi ikke noe videre over, ble sittende å se på utsikten. Så fikk Radim med oss opp til bunkeren hvor det viste seg at vi skulle få en omvisning! Fyren var til og med norsk med lang fartstid i det norske forsvar. Det å være inne i den bunkeren i omlag 90 minutter og virkelig få se hvordan det var i en sånn bunker under krigen, var en utrolig stilig opplevelse. Det var mye historie å hente og det å virkelig se hvor massivt og sikkert noe kunne gjøres var å betrakte som svært fascinerende.

Vi dro så på en kinarestaurant. Noen tok sjansen på en artig blanding av middag og dessert, dvs. en eller annen stekishgreie med frukt og sjokoladesaus. Jeg satset safe på pasta, det gjorde jeg godt i. Nydelig mat. Over desserten evaluerte vi dagen og begynte å planlegge morgendagens store skolekonserter. Vi gikk så tilbake og øvde igjennom litt gjennom litt saker til konserten før vi gikk hver til vårt for å gjøre kveldens siste sysler. Og her sitter jeg nå. Litt tekstpugging og deretter søvnen kaller, for i morgen er det tidlig på'n. Så, kjære dagbok jeg ikke har, ha en god natt.

Søvn er en fin medisin

Jeg har prøvd å ha en policy på at jeg ikke skal oppdatere bloggen når jeg er sliten og trøtt. Jeg tror i grunn at det er vanskelig å virke energisk og ålreit selv skriftlig om man er sliten nok. På den annen side så ønsker jeg ikke å fremstå som en fyr som er overlessa av energi og konstant årvåken. Det er i grunn et stykke fra sannheten og jeg ønsker jo at bloggen skal representere et sannferdig bilde av meg. Så, denne bloggen er skrevet når jeg er heller sliten. Derfor orker jeg sant å si ikke å skrive noe særlig akkurat nå, bare gi en kjapp listeoppdatering.
- Dro fra Seelow sist søndag
- Neste stopp var Berlin, nærmere bestemt bydelen Marzahn
- Skolekonserter og Ten Sing-rekruttering stod i fokus
- Fredag dro vi videre til bydelen Pankow
- Her gav vi en gjeng unge voksne som ville starte opp en Ten Sing-gruppe en innføring i Ten Sing, ideologisk og praktisk
- Nå i dag, søndag, dro vi til Tsjekkia
- Her er vi nå, i en by med omlag 25.000 innbyggere på grensa til Polen. Nachod er navnet byen bærer.

Nå må jeg virkelig sove.

5004 Bergen

Om du har fulgt med på bloggen min en liten stund, har du fått et lite møte med Helena (vlog fra 1/03-08, red anm.). Hvorvidt dette er et møte som beskriver Helena fullt ut, er noe jeg velger, for Helenas (gode) navn og rykte å frastå fra å kommentere. Uansett, Helena er nå offisielt blitt min samboer for neste år. Etter å ha blitt oppringt mandag i forrige uke av en særdeles hyggelig dame fra Boliggruppen som fortalte oss om en snerten leilighet i Bergen sentrum, har Helena og jeg, i hvert vårt land, samarbeidet om å sanke all info om dette stedet. Var det virkelig så bra som det så ut til? Med hjelp fra vår gode felles venn Anders som var på visning og sendte oss bilder derfra, var Helena og jeg samstemte: Dette var en alle tiders leilighet som vi virkelig hadde interesse av. Så, etter å ha meldt vår seriøse interesse, satt et risky ultimatum med tanke på leieperiode (grenser for hvor lenge vi kan betale for før studielånet vårt kommer) fikk jeg i dag det gledelige budskapet fra damen i Boliggruppen: "Eieren har gått med på å leie den ut fra 01.07." Så, kjære leser, fra og med 01.07.08 har Espen adressa Strandgaten 193, 5004 Bergen. For en utrolig glede og lettelse det var.

Så, første steg gjennomført. Så var det leien. Den er høy, ikke noe å legge skjul på der. En vesentlig sum penger må ut hver måned og selv om Statens Lånekasse, som jeg har begynt å stifte bekjentskap med i år, er en velsignelse for oss studenter, er leien så stor at om man vil leve på annet enn havregryn og vann så kreves det at man jobber på si. Det å kombinere studier og arbeid ser jeg på som en utfordring, da det er en ny situasjon for meg som vanligvis er kjent med å jobbe noen timer søndag morgen og få bøttevis av helge- og helligdagstillegg. Men alvorlig talt, det med å jobbe og studere samtidig har så mange klart før meg og mange gjør det fortsatt, så det skal virkelig ikke være noe stort problem. Utfordring, derimot? Ja, absolutt. Det er som sagt nytt for meg.

En annen ting er byen. Jeg har valgt Bergen som min studentby. Håpet er at jeg trives så godt der at jeg iallefall skal ta en bachelor i byen, altså bo der i minst tre år. Noen av de menneskene jeg setter mest pris på å kjenne studerer i Bergen. Jeg liker Bergen som sted. Jeg liker ikke Oslo som sted. Jeg synes ikke Oslo er en god by å oppholde seg i over lengre tid. Jeg synes ikke engang det var noe særlig å bo på en folkehøgskole i den byen i en knapp måned. På den annen side kjenner jeg litt til Oslo og vet at det er en by med mange ting som betyr mye for meg, ikke minst et stort KM-miljø. Det bor også så mange mennesker i Oslo som jeg setter ubeskrivelig pris på. Venner fra videregående, familie og ikke minst: De aller, aller fleste i Ten Sing Norway skal studere i Oslo. Tanken på ikke kunne omgåes mange av disse neste år... Det er virkelig ikke gøy. Jeg hater den tanken og gruer meg til den blir en realitet. Den tid, den sorg. Selv om man ikke ser mennesker, vil kontaken være der. Det blir bare ikke det samme.

Det er to måneder igjen av Ten Sing Norway. De skal nytes til det fulle.

Småbyidyll, seminarer og kontraster

Once Upon a Team er i Seelow, en liten tysk by helt øst i Tyskland, på grensen til Polen. For de spesielt interesserte så kan det nevnes at Seelow var den første byen som ble tatt av russerne når de gikk inn i Tyskland i 1945. De allierte led store tap her, men seieren her ble inngangsbilletten til å komme seg inn til kjernen av det tredje riket: Berlin.

Men sånn angående at Seelow ligger rett ved grensa til Polen: Vi har fått vårs et par turer dit. Selve følelsen av å dra til Polen... Helt sinnsykt. Man merket forskjellen praktisk talt idet man passerte grensestolpa. Jeg tror mange har noen tanker om Øst-Europa og at kårene der tilhører noe som kan virke fjernt fra den kulturen vi kjenner til, til tross for at det ligger veldig nært oss. Inngangen til Polen bekreftet for min del at disse tankene ikke er der uten grunn. Den første turen gikk til en praktisk talt spøkelsesby som i dag kun består av ruiner etter at den ble bombet under den forbaska verdenskrigen som herja i Europa i 40-åra. Den andre turen gikk til et polsk marked. Det var en spesiell opplevelse. Utallige kryss og ganger i et overbygd marked som stort sett bestod av enkle og til dels lugubre boder som solgte tobakk, hagenisser og klær med imiterte brands. En ting som ble veldig sært, sett i et litt historisk perspektiv, var at i en av bodene solgte de Thor Steinar-klær. Det er et merke som nazistene har trykket til sine fo bryst. Naziklær. I Polen. Landet som ble hardest ramma av nazismen under den tidligere nevnte krigen. For en absurd kontrast.

I kveld hadde teamet en fantastisk flott opplevelse. En konsert sammen med Ten Sing Seelow med stinn brakke her på det lokale CVJM-huset gav virkelig et kick for videre arbeid med Ten Sing. Vi fikk virkelig se at vårt arbeid i løpet av denne uka hadde betydd noe, Ten Singerne kosa seg, det samme gjorde publikum, stemninga var upåklagelig og alt var egentlig bare fryd og gammen. Masse fryd og masse gammen.

Nå på søndag, som skrivende stund er i dag, skal vi til Berlin og være der en uke. Det blir spennende. Det blir litt vemodig å forlate Seelow, men samtidig merker man at det holder med en uke på et sted. Man får et tydelig inntrykk av ting og får lagt ned et tydelig arbeid samtidig som man ikke blir for lei av å være der.

Nå kaller senga, deretter hovedstaden. :)

Steve walks warily down the street,
With the brim pulled way down low
Ain't no sound but the sound of his feet,
Machine guns ready to go
Are you ready, Are you ready for this
Are you hanging on the edge of your seat
Out of the doorway the bullets rip
To the sound of the beat

Another one bites the dust
Another one bites the dust
And another one gone, and another one gone
Another one bites the dust
Hey, I'm gonna get you too
Another one bites the dust

In your face... APRILSNARR!

Lettlurte mennesker som gikk på en aldri så liten SMS-spøk :)

Ich bin eine kleine... eeeh... Biber?

Hast du etwas zeit fur mich dann singe ich ein lied fur dich von neun und neunzich luft ballons auf ihrem weg zum horizont denkst du vielleicht grad an mich Dann singe ich ein lied fur dich von neun und neunzich luft ballons und das sowas von sowas kommt.



ich bin Schnappi, das kleine Krokodil
Komm aus Ägypten, das liegt direkt am Nil
Zuerst lag ich in einem Ei
dann schni-,schna-,schnappte ich mich fre




In deinen augen steht so vieles, was mir sagt.
Du fhlst genauso wie ich.
Du bist das mädchen, das zu mir gehört,
Ich lebe nur noch fr dich.



Tyskland, landeplagenes rotfylling, here I come!
So long, mum (I'm off to drop the bomb)

Min egen frie tanke.

Jeg våknet en natt av en underlig drøm
det var som en stemme talte til meg
fjern som en akademisk strøm-
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?

"Nå må du velge, ja, nå må du velge
Tiden har løpt, det må skje
I løpet av denne tid
Hviken studieplass vil du bemanne?
Når fristen er her, har du rømt landet."

Hele hjernen er full
Hva vil jeg egentlig gjøre?
Jeg kan ikke mine tanker høre
De roper og alt blir no' tull

Jeg vet ikke selv hva som ligger og venter
Hvem er jeg? Hvem blir jeg? En haug elementer
som blander seg sammen - alt blir et kaos
Hva med Afrika-studier i Laos?

Jeg, medias venn
Er det min skjebne å føre med penn
Det som skjer?
Kritisk dekke hver sak, eller blir jeg au pair?
Tvilsomt, det siste, med et alibi
Jeg skal da studere og merke jeg vokser
Kanskje jeg ender med teologi
Med pensum om Jesus som fyller opp bokser?

Jeg sa: "Det er journalist jeg skal være"
Lenge sa jeg det, men kan min stolthet fortsatt bære
Når jeg sier: Jeg vet ikke, det er mye jeg vil
Før jeg tar turen oventil

Jeg kan ikke åpne studiekatalogen
Og innse at jeg leser den virkelige prologen
Til tiden da jeg går fra ung til eldre
Jeg hører de høye poenggrenser gneldre
Jeg kan ikke sitte trygt i mitt hjem
Og si: "Det er folk som må jobbe, stakkars dem!"
Jeg kan ikke lage mitt eget kontinent
Og ende opp som sosialklient
Jeg tenker med siste hjernecelle
At til nøds kan jeg satse på det audiovisuelle.

Tilgi om jeg skulle slå totalt om
Å velge å bistå ved krig, sult og flom
Å dra for å gi de en hjelpende hånd
Å hindre at nøden får sterkere bånd
Ja, tilgi meg om jeg løfter blikket
Og ser ut på det vi vet, dog vi skjønner det ikke.

Du vet at kontorrotter trengs i dag
Men det er ikke mitt arbeidsgrunnlag
Jeg blir oppglødd av tenking og engasjement
Å vandre en livsvei, så ta et sprang.

Jeg kjenner min indre bevissthet gnage
Jeg ønsker meg heltemot, tro og ære
Jeg merker jeg ønsker meg folk å belære
Det samme spørsmål kommer: Hva er faget?

Nå skal jeg ut i en skur av tanker
Og ende opp der hvor hjertet mitt vanker
Og blomstre for det jeg velger å gjøre
Jeg vet det er noe jeg skal tilhøre

Skjønner jeg det ikke, er det da for sent?
Er en halvhjertet glede det jeg har fortjent?
Jeg tror på alles fremgang, min egen er med
Jeg vil ende et sted hvor jeg selv kan se
At jeg er en del av et levende virke
Morgenbladet, Leger Uten Grenser eller Den Norske Kirke?

Så hvisker mitt indre - "Hvis du på meg hører
jeg er den fremste av alle provokatører,
Velg selv, nå er alle dine ark blanke
Du er nå din egen frie tanke."

Jeg famlet i mørke, og fikk den idèen
Av meg selv sittende på den kafèen
Jeg hadde kjent til i mange år
Et stamsted i byen hvor studiet mitt rår

En tanke var fullført og tvilen slo til
Er det jeg søker det jeg nettopp vil?
Det nærmer seg nådeløst tiden og jeg
Vet enda ikke hva det skal bli av meg

Jeg tenkte: Jeg må i hjertet mitt vanke
For jeg er nå min egen frie tanke.

Espen Dahlgren Doksrød
- fritt etter Arnulf Øverland

Alt jeg sier er sitat.

Nok en gang skal konseptet "Blogging i de små timer" testes ut.
Jeg kan jo begynne med en liten liste.
Tidspunkt: Rundt 1 natt til søndag
Hvor: Eidanger Prestegård
Form: Comfortably numb? Nei, altså, jeg er litt langsliten, men det er utrolig deilig å slappe av nå.
Fremtidsplaner: Ferie! Iallefall et par uker. O, salige stund.

Nå tenker jeg som Derek Vineyard fra American History X: "Someone else has already said it best." Så nå følger noen sitater som virkelig er noe å tenke over.

"Jeg har sagt det tusen ganger før, og nå sier jeg det for tredje og siste gang." Denne uttalelsen kom Kjell Magne Bondevik med på en pressekonferanse angående sitt personlige syn på homofili. Altså, det er ikke barebare å kombinere uttrykk med fri dagligtale. Jeg skulle beskrive at det fullt av skiløpere på vidda i en skoleoppgave i fjor. Jeg skrev at vidda var bedekket av skiløpere. Wops.

"Vennligst informer troppene umiddelbart om at all kommunikasjon er brutt sammen." Dette ble skrevet i en tegneseriestripe av serietegnere Ashleigh Brilliant. Det minner meg i grunn om tiden når vi hadde ISDN og trengte spesialdriver for å komme på nettet. Jeg kom meg ikke på nettet, for jeg hadde ikke den driveren og ringer Telenor. Svaret jeg får er at "Den driveren kan du laste ned fra våre hjemmesider. På internett." For å komme på internett måtte jeg altså gå på internett, laste ned en driver og dermed kom jeg på internett. Det blir som et gangestykke som er dømt til å mislykkes. Sånn som 2*0*2. Det blir 0.

"Jeg oppfant Internett." Al Gore sa det. Jeg sier: Gratulerer og takk, men pokker, du kunne prøvd å få til en løsning uten de forbaska driverne.

"Tidens lotteri trekkes hver morgen. Den heldige vinner er den som overvinner seg selv og står tidlig opp." Hvem som sa det, er ukjent, og det er like greit, for om jeg hadde visst hvem det var, hadde jeg kaldkvelt vedkommende mens jeg på en retorisk kald måte forklarte hvor inn i hjertens uenig jeg var.

Til slutt vil jeg avslutte med et sitat jeg ikke er helt sikker på hvor kommer fra, men selve definisjonen må være det nærmeste man kommer det ultimate mislykkede liv. "Hans liv var et sorgens kapittel i glemmeboken." Stakkars fyr.

Det var dagens lille vandring i sitatenes verden. Vi avslutter med en sangtekst i dag. Det er lenge siden og da blir det jo ekstra koselig.

Dette er en sang jeg lærte på barneskolen om det å nyte den norske naturen med ski på beina.

Jeg snører min sekk
Jeg spenner mine ski
Nå lyser det så fagert i heien
Fra ovnskroken vekk
Så glad og så fri
Mot store, hvite skogen
Tar jeg veien

Ski? Møkkasang.


Fred ut.

Sofistikerte og oppadkommende samboere

: holde forelesning over (el. om) et emne / følge forelesninger

En forelesning er en undervisningsform som er vanlig ved universiteter og høyskoler. Studentene sitter i en sal (såkalt auditorium) og hører på en foreleser (f.eks. professor eller lektor), som snakker om et faglig tema relatert til et gitt studium. Forelesningen kan også inneholde fremvisninger via projektor eller overhead.
Kilde: Wikipedia

Ja, det oppsummerer på en grei måte de ukene vi er inne i nå. Med unntak av at vi ikke sitter i noe auditorium, men i et vaterrett rom på helt standard pulter. Eller, hva er egentlig definisjonen på pulter? Kanskje det heller bare er vanlige bord? Ifølge Wiki stammer pult fra ordet stol og i den overførte betydning betyr pult "maktinstitusjon". Jeg føler ikke at jeg sitter på en maktinstitusjon akkurat nå. Sant å si føler jeg meg som oftest mer mektig enn jeg føler meg i denne stort sett monolog-baserte læringsmetoden. Men kanskje det betyr at pulten er maktinstitusjonens eiendom? I så fall er beskrivelsen vitterlig treffende.

Inkarnasjonen. Gud som menneske. En ganske drøy tanke. Å tro at noe allmektig faktisk tok seg turen ned på jorden for å bli pint for vår egen dumskaps og ondskaps skyld. Å gi avkall på sin allmektighet og bli hengt på et kors og merke verdens pine og grusomhet på en av de verste måtene å dø på som kan tenkes virker nesten litt urealistisk, mener mange. Men på den annen side: Om det faktisk finnes en god makt i form av en Gud som faktisk ønsker oss alt vel som gode mennesker (definisjonen på dette får være opp til hver enkelt), er det ikke de iøyenfallende at det er en fremragende måte å bekrefte sin uendelige kjærlighet til oss mennesker på? Bare en liten tanke utifra inkarnasjonslæren vi har nå.

Så en liten oppdatering på hva som Ten Sing Norway loker med for tida. Vi er nå inne i vår andre studieuke på Rønningen hvor vi blir belært langt opp etter ørene. Vi er å høre i Helgerud førstkommende søndag og den påfølgende uka er teamene i Oslo og omegn for å besøke Ten Sing-grupper og ha det gøy med mening. På skuddårsdagen, 29.februar, skal vi ha en massiv konsert i Skøyen kirke. Deretter skal vi til Trønderlag og Agder før vi avslutter denne perioden med Vinter-BOLK på Blefjell.

4 konserter igjen i Norge. Tiden går skremmende fort.

Kalenderens Takk og Farvel

Når er det egentlig lengst til nyttår? Er det 1.januar eller er det 2.juli, når man er så langt fra nyttår man kan komme på kalenderen. Veien er lang uansett om man går tilbake til fjoråret eller ikke kan vente på et nytt år og en ny start. Jeg tror i grunn det siste. Det er i skrivende stund 321 dager til 2009 og det finnes fortsatt de som møter hverandre med "Godt nytt år!". Året er altså såvidt i gangen, vi er i oppstartsfasen, og man stadig si at som følge av det nye året skal du NUH starte på ny frisk med hva du måtte ønske. Det er stadig ikke for seint å kalle det et nyttårsforsett.

Det å gå inn i et nytt år, noe vi for alvor har gjort nå, er noe som er tøft for noen og befriende for andre. Noen ser på dette som en mulighet til å starte på nytt, andre ser på det som et lite lyspunkt før den mest monotone tiden av året kommer over dem. En som man derimot kan garantere at har det godt akkurat nå, er dagskalendere, kalendere hvor man river av en lapp for hver dato som forekommer. De er store og flotte nå. Men hvordan føler en slik kalender seg på nyttårsaften? Bestefar jobbet nattskift på Hydro. Han skrev et dikt hvor han prøvde å sette seg inn i kalenderens situasjon.

Kalenderens Takk og Farvel
Jeg hang her på veggen så tykk og så frodig,
med farger i rødt og i sort.
Jeg følte meg sterk og jeg følte meg modig,
nå er jeg snart revet bort.

Januarstarten, å, jeg husker vel den -
det begynte med rødt skal du vite.
Da var det så mange lapper igjen,
så at jeg mistet en – det betydde så lite.

Våren, den er vi alle så glad i -
himmelen skinnende blå og blank,
men når det led mot slutten av mai,
begynte jeg sannelig å føle meg slank.

Og så var vi fremme ved midtsommerkvelden
med bål og med folk på galeien,
men jeg magredes fortsatt og sa til meg selv,
at her er det noe i veien.

Sommeren gikk og høsten kom,
og jeg ble mer ribbet og plukket,
men fortsatt hang jeg der stille og from,
aldri hørte noen jeg mukket.

I slutten av desember henger jeg naken -
du kan tro det er guffent og koldt,
med bare et stykke kartong under baken,
og jeg som begynte så stolt.

Nå håper jeg på en ørliten takk
før de meg i papirkurven sender,
for ingen kan bli så ribbet og blakk,
som en gammel og utbrukt kalender.

Olav Doksrød

En liturgisk blogg

It's a new world - it's a new start
It's alive with the beating of young hearts
It's a new day - it's a new plan
I've been waiting for you
Here I am

Kjære bloggleser. Nåde være med deg og fred fra meg og den gode makt du tror på.
Du leser denne bloggen fordi du av en eller annen grunn interesserer deg for hva jeg skriver. Jeg ønsker derfor å begynne denne bloggen med å si beklage alt det tilsiktede og utilsiktede dumme jeg har gjort mot deg.

Unnskyld.

Kjære familiemedlem, vis nåde.
Kjære venn, vis nåde.
Kjære øvrige, vis nåde.

Jeg er veldig glad i dere og vil dere i grunn bare godt. La det skje.

Nå er jeg på den syvende dag i Førde og skal nå videre til Oslo. Jeg håper det blir bra og givende.

La oss høre noe fra uken som har gått.
På mandag hadde vi LUDUS, som direkte oversatt fra latin betyr "Det lekende menneske". Det går ut på å ha diverse idrettsrelaterte leker og små konkurranser hvor det å få vært i aktivitet og ha det gøy står i fokus. Med omlag 20 fremmøtte ble det også rom for en liten innebandyturnering. Da sa Espen: Det essensielle er ikke å ha vunnet, men å ha kjempet med ære. Vi tapte stort.

We are all the winners, we are all the best
Att vi ska stå tillsammans, det betyder mest
Det kan aldrig regna, ridån går aldrig ner
We are all the winners och det betyder mest
We are all the winners, we are all the best

La oss høre enda mer fra uken som har gått.
På fredag hadde jeg en utrolig god konsertopplevelse. Foran et fantastisk publikum hadde vi vår hovedkonsert. Det var med både ståpels og klump i halsen man tok innover seg den utrolige atmosfæren. Men med et falt mørket over oss. Jeg har i grunn ikke pepling på hva som skjedde, men lyset begynte å funke igjen etterhvert, så vi fikk fullført. Ståpelsen og klumpen var tilbake likeledes gleden av å kjenne at man var med på noe som virkelig hadde en mening.

Men her komme me
de umulige
hånd i hånd med
de utrolige
Me skal få te det umuliga
og me må gjørr det utroliga

Jeg har fått en ny fascinasjon: Rullebånd. På flyplasser som Gardermoen og Kastrup er det flust av disse. Følelsen av å gå i et naturlig tempo og bevege seg unaturlig fort er ganske besettende. Det er faktisk så besettende at man vil gå tilbake og ta seg en ny tur på rullebåndene. Da oppstår det derimot et problem: Det er ikke på alle steder det går rullebånd begge veier. Da må man gå på vanlig granittbelagt gulv tilbake. Det er en ferd som tar langt lengre tid enn hva det gjør å gå på rullebåndet. Og slik er det med livet og. Om man velger den raskeste og enkleste vei her i livet, kan muligheten for å gå tilbake og prøve å gjenta noe igjen bli svært liten fordi det blir en enda lengre vei tilbake. Man kan ikke stoppe opp på et rullebånd, du vil fortsette å bevege deg relativt fort. Man kan stoppe opp på et gulv. Lev livet på gulvet. Behold muligheten til å stoppe opp og se deg tilbake. Det kan være noe du har glemt. Det er så mye verre å klare å hente det igjen om du velger rullebåndet, flyterminalers svar på det enkle liv.

And after all the violence and double talk
Theres just a song in the trouble and the strife
You do the walk, you do the walk of life

Da er det på tide med noen kunngjøringer.
- Bussen til Oslo går i kveld (søndag) en eller annen gang
- I Oslo vil det de første to ukene gå i studier
- Etter det venter en team-periode i Oslo-området
- Dagens offer kan settes inn på 8200 01 98427.

Nå er det ofring. Sett inn penger.
Måtte pengene komme frem dit de skal og skape det de er ment til å skape. Om det skjer ofte nok, blir verden et så fantastisk mye bedre sted.

Heal the world
Make it a better place
For you and for me
And the entire human race
There are people dying
If you care enough
For the living
Make a better place
For you and for me

Nå er det mat. Jeg skal ikke gjøre noe stort nummer utav dette, bare bruke en klisjé: Vær glad for at du har mat på bordet, spis med takknemlighet. Det er en god klisjé for den er veldig sann. Les det en gang til og tenk på hva som faktisk ligger i det. Vær glad for at du har mat på bordet, spis med takknemlighet.

To everything, turn, turn, turn.
There is a season, turn, turn, turn.
And a time to every purpose under heaven.
A time to gain, a time to lose.
A time to rend, a time to sow.
A time for love, a time for hate.
A time for peace, I swear it's not too late

Ha en god dag videre, gjør ditt for å skape og bygge.

Vi vil høre tell på Jorda
Høre Jordas egen sang
Som vi har mista, vi har glemt
Skjønt vi sang den sjøl en gang


For de som synes at dette virker sært, henviser jeg til http://www.kirken.no/?event=doLink&famID=9267 hvor du finner forklaringen på hvorfor dette innlegget er som det er. Jeg har gjort mitt ypperste for å ikke være spottende, er kristen selv, og om du finner meg spottende, har du min mest oppriktige beklagelse og jeg mottar gjerne henvendelser om så skulle være tilfelle.

Kort og fyndig

På tide med ny blogg.
Siden sist har følgende skjedd:
Dro fra Bodø.
Kom til Skjerstad.
Kom til Hamarøy, fant ut at jeg var syk. Ergelig.
Dro tilbake til Bodø, sov 18 timer på et døgn.
Dro til Alta via Tromsø.
Var i Alta i fire dager, kjempemessig, men stadig forkjøla.
Dro til Bergen via Oslo, hadde noen kjempedager bak de syv fjell med gode venner.
Midt i dette oppholdet var det konfirmantfestival på Bømlo.
Har ikke vært så sliten på lenge, forkjølelse og jojo-søvn kombinert med stress gjør sitt.
Er nå i Førde, stadig litt småsnufsete.
Jeg har det kjempefint og har et fint liv.
Nå legger jeg meg for å drømme drømmen om en drøm. Den har vel alle, tror jeg.

Glimt meg i...

Da har vi begynte å turnere. Nå henger Once Upon a Team og fragmenter av Team Perk her, underforstått Nyborg Erlien, Elvik Svoen, Leland Holberg og Bolstad Strømme Finch. Vi begynte med å ha en kjempeflott øvelse med Bodø Ten Sing, en veldig fin opplevelse og erfaring. Helt siden TSN startet har jeg gledet meg noe grasat til å besøke andre Ten Sing-grupper og se hvordan de er i forhold til Amasing, som til tider nesten har vært som mitt andre hjem. BTS var nok ikke veldig ulikt i forhold til Amasing, men det er jo i grunn litt lærdom, det og; det finnes tilfeller av folk i både Porsgrunn og Bodø som tenker likt.

Apropos Bodø og subjektiv tankegang: De mener visstnok at de har en fotballklubb de er stolte av. Jeg kan ikke si noe på akkurat det, å ha en eliteserieklubb som det fremste laget man holder av fører med seg en viss stolthet. MEN for en begredelig skadefryd desse nordlænningane har overfor sine beseirede motstandere. Det har ikke vært mye fotballskriblerier i bloggen min hittil, til tross for at det er en av mine fremste lidenskaper. Derfor kommer det nå. Jeg er supporter av en 1.divisjonsklubb, en klubb som nylig rykket ned. De rykket ned fordi de var dårligere enn Bodø/Glimt. Jeg er supporter av Odd Grenland. Og sett deg inn i følgende scenario: Du står på en scene og har akkurat gjennomført en konsert du har brukt mye krefter på. Du har ikke sovet på omlag 18 timer og beholder smilet på så godt du kan fordi du vet at neste som venter deg er en dose med søvn. Så kommer en svært så energisk nordlending på scenen og sier at siden vi har en Odd-fan her, skal han få møte en liten utf0rdring i form av en sumobryterkamp mot en som er en god del eldre og mange ganger sterkere enn Odd-fanen. Siden jeg var på, måtte jeg jo bare ta utfordringen for å vise kjærligheten til klubben min. Og hva kan jeg si? Det gikk, om mulig, dårligere med meg enn med Odd i kvalikken. Nordlendingene godtet seg, spesielt min opponent, som jeg attpåtil er underlagt på TSN. Nok et slag i trynet for Odd og nok en triumf for gulingene i nord. Jeg har bare et budskap til dere Glimt-supportere: Hovmod står for fall! Amen.

Utover det så venter klubb-promotion i morra og Ten Sing-øvelse på torsdag. Livet er i grunn ganske så feiende flott her i Bodø nå. Jeg er Espen, du hører snart mer fra meg om du fortsetter å lese bloggen min. Forresten, takk for at du gjør det :)

Svar aldri på et anonymt brev.

Nå har jeg satt meg et mål, et helt sinnsykt mål: Å skrive en blogg. Trevor Rabin dundrer ut fra mitt fantastisk surroundanlegg som laptopen kun kan kjøre to høyttalere fra. Lyden er forsåvidt ganske anyways.

Folk prater til meg på MSN selv om jeg står på opptatt. Er det fordi jeg er så utrolig givanes å prate med eller fordi jeg er en av de få soppene som sitter å nerder ved midnatt når det går mot slutten av juleferien? Jeg kan satse på det første og leve på en løgn. Du vet, som Ibsen sa: "Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme". Han sa mye smart, men fjernsynsteateret kunne holdt seg unna han. Dæsken. Den musikken som kom nå, var himla merkelig. Men litt artig. Det var visst Trevor Rabin, det og, theme-musikken til 'Remember The Titans'. Den husker jeg vi så på Silkeborg. Jeg husker sant å si ikke mye fra selve filmen, bare at det var der vi så den. Når jeg tenker meg om, var egentlig ikke den musikken her så bra. Veldig overmajestetisk klisjè, sant å si. Da var Trevor heldigere med musikken til Deep Blue Sea. Låta med samme navn er jo helt nydelig.

Jeg gikk over et tomt området
Jeg kjente stien som baksida av handa mi
Jeg kjente vinden mellom føttene mine
Satte meg ved elva og det gjorde meg hel

Keane-sanger blir virkelig ikke like spancy på norsk. Jeg er forresten en dust, tror jeg. Nå burde jeg vært i det eksegetiske hjørnet, natta er via til den. Men hva gjør jeg? Skriver en blogg på syre. Ikke det at jeg er dopa på noe annet enn litt for mye Pepsi Max, men det her er jo totalt meningsløst pjatt som en hasj-røyker iført imago og stay-ups fort kunne skribla sammen når vedkommende fløyt som verst. Det pjattet jeg tastaturerer ned nå minner meg nesten om den heslige russelåta vår. Det här är en blogg om ingenting så alla bratz kan hoppa omkring. Jessda!

Jeg har en tendens i bloggen min til å
1. Skrive ting som ikke forteller noe om hva jeg gjør, men derimot bare en merkelig blanding av essays og kåserier
2. Være pent lite seriøs
3. Snike inn noen ord som kan virke litt avanserte
4. Behandle bloggen min med så lite respekt at jeg dropper å skrive på 2 måneder og forventer at folk fortsatt skal lese den når jeg plutselig slår til med en ny post.

Angående punkt 1: Hva som generelt skjer er ikke alltid så gøy eller ålreit å lese. Det er de små ting som ofte er tingen. Espen sin blogg har to formål: Det er å underholde og/eller få folk til å tenke. Hva de skal tenke er jo helt opp til ethvert subjektivt hode, men jeg prøver jo å gi en rettleiing med mine sporadiske utskriv. Det å underholde er forsåvidt vanskelig. Jeg tror alle mennesker egentlig har en ganske smal humor, det er bare snakk om å treffe. Så om jeg treffer eller ikke, må du som leser (fantastisk at du fortsatt henger med, jeg beundrer deg) bedømme selv. Jeg håper jo selvfølgelig på å treffe.
Punkt 2: Jeg kan være totalt useriøs og så seriøs at et gravfølge ser ut som et danseband. Jeg er derimot av den oppfatning at humor er et veldig godt formidlingsverktøy. Og som massekommunikasjonsmiddel er blogg et sted hvor jeg tror humor kan treffe bra. Jeg prøver derimot å være litt seriøs for at det i det hele tatt skal være mulig å se seriøst på meg. Jeg skjønner at det kan være litt vanskelig. Denne bloggen vitner vel godt om det.
Punkt 3: Hah, det er så gøy, det. Da får jo jeg et utbytte av det med å lære noen fremmedord jeg mest sannsynlig aldri får bruk for og de som leser kan jo lære seg et ord de heller aldri får bruk for.
Punkt 4: Beklager. Jeg lover herved, med kors rundt halsen, å oppdatere langt oftere.

Det her skreiv jeg egentlig mest for meg selv. Jeg har i grunn ikke tenkt over bloggen som noe annet enn et underholdningselement for meg selv med enkel feedback. Nå føler jeg plutselig at alt har en mening, jeg har tenkt på bloggen og tenkt på hvorfor. Sånn kan det gikk, oiii, det var feil gramatikk. Jeg skal stoppe med svadapreik nå og presentere en sang. Vi setter iTunes på random og klikker next... Hm, Bob Dylan, jo. Etter min mening den kanskje største sangpoet verden har sett. Låta som jeg nå havna på, er fra 1962 og ble gitt ut året etter på albumet 'The Freewheelin' Bob Dylan'. Sammen med den legendariske låta 'Blowin' In The Wind' er dette sangen fra albumet som etter min mening fortsatt står sterkest som kjennetegn på prototype Dylan-sanger.

It ain't no use in turnin' on your light, babe
That light I never knowed
An' it ain't no use in turnin' on your light, babe
I'm on the dark side of the road
Still I wish there was somethin' you would do or say
To try and make me change my mind and stay
We never did too much talkin' anyway
So don't think twice, it's all right