En lettfattelig historie fra Arizona

Det var en gang en kar som var helt ekstremt liten av vekst. Han var veldig lav. For å si det rett ut så var han så lav at reinsdyrene strømmet til. Da er man lav. Han bodde i Nord-Norge og var mye plaget av rein på samme måte som vi som bor i Bergen er plaget av regn. Han besluttet seg derfor for å emigrere til Arizona, for der regnet han med at det ikke var så mange rein. Det var det heller ikke, det var bare et importert reinsdyr. Important. Det stod fortøyd bak salongen, som det het. Det het salong der man gikk inn når man gikk ut. Dette reinsdyret kunne jo derfor ikke se de som kom til og fra, ikke de som kom fra og til, for den saks skyld. Men i frykt for at dette reinsdyret skulle komme seg løs og vekke opp igjen gamle traumer fra Nord-Norge holdt han seg mye inne, det ble mye innesitting. Det ble faktisk så mye av det at indianerne kalte han for Innesitting Bull. Det har egentlig ingenting med historien å gjøre, men jeg kunne jo ta det med nå når jeg kom på det. Denne tirsdagen som jeg skal fortelle om var han da på vei inn i salongen som vanlig. Svingdørene svang mer fra enn til, altså mindre til enn fra. Men denne karen var så liten at han gikk under svingdørene. Det var for å gjøre en lang historie kort. Han kom inn i salongen, salongriflene gikk rundt. Ikke av seg selv, da. Det var en ganske vanlig tirsdag i Arizona, folk drepte hverandre, spilte kort og røykte. Relativt mye drikking til å være så tidlig på en tirsdag, egentlig. Men dette hadde jo ikke han tid til å gjøre noe med, det må vi jo respektere. Han hadde ting han gjerne skulle ha sagt som han sa. Han hadde veldig høy stemme i forhold til høyden, en ganske tydelig fistel. Han sa noe sånt som: "Hvem i alle dager", ja, han brukte litt sterkere uttrykk siden dette var en salong. "Hvem i all verden er det som har malt hesten min grønn?". Det var ingen som tok notis med unntak av et par journalister borte i baren, de tok notis. Men de var jo på jobb. Og slik gikk tiden, som den da gjerne gjør. Da var det en kar bortest i den borteste av alle barene, den såkalte bortebaren, det var jo ikke så rart at den het det, den var ganske utilgjengelig. Uansett, det var en kar i bortebaren som reiste seg, han var omlag 3,49 på strømpelesten. Han hadde på cowboystøvler i tillegg, så noen og enhver kan jo tenke seg, eller iallefall kan noen tenke seg hvor høy han var. Folk trodde at han stod, men det viste seg at han satt. Når han reiste seg, skjønte jo da folk at det var nå han stod. Jeg skal ikke gå så mye mer i detalj om hvor høy han kan ha vært, men jeg kan si såpass at husdyrene lot han aldri være i fred. Da er man høy. Iallefall så ser han store fyren ned på han lille, ikke i psykisk forstand, men i fysisk. Eller jo, egentlig også i psykisk forstand. Nå er det ikke sikkert du husker historien helt, så jeg kan bare gjenta at den lille karen hadde ropt ut i baren gjentatte ganger "Hvem i all verden er det som har malt hesten min grønn?". Også sier den store karen, som har veldig lav stemme i forhold til høyden: "Det er meg, det". Da sier han lille. "Åja. Da skal jeg bare gi beskjed om at det første strøket er tørt."

Nå var det jo egentlig fort gjort, for det var en relativt liten hest.