Glimt meg i...

Da har vi begynte å turnere. Nå henger Once Upon a Team og fragmenter av Team Perk her, underforstått Nyborg Erlien, Elvik Svoen, Leland Holberg og Bolstad Strømme Finch. Vi begynte med å ha en kjempeflott øvelse med Bodø Ten Sing, en veldig fin opplevelse og erfaring. Helt siden TSN startet har jeg gledet meg noe grasat til å besøke andre Ten Sing-grupper og se hvordan de er i forhold til Amasing, som til tider nesten har vært som mitt andre hjem. BTS var nok ikke veldig ulikt i forhold til Amasing, men det er jo i grunn litt lærdom, det og; det finnes tilfeller av folk i både Porsgrunn og Bodø som tenker likt.

Apropos Bodø og subjektiv tankegang: De mener visstnok at de har en fotballklubb de er stolte av. Jeg kan ikke si noe på akkurat det, å ha en eliteserieklubb som det fremste laget man holder av fører med seg en viss stolthet. MEN for en begredelig skadefryd desse nordlænningane har overfor sine beseirede motstandere. Det har ikke vært mye fotballskriblerier i bloggen min hittil, til tross for at det er en av mine fremste lidenskaper. Derfor kommer det nå. Jeg er supporter av en 1.divisjonsklubb, en klubb som nylig rykket ned. De rykket ned fordi de var dårligere enn Bodø/Glimt. Jeg er supporter av Odd Grenland. Og sett deg inn i følgende scenario: Du står på en scene og har akkurat gjennomført en konsert du har brukt mye krefter på. Du har ikke sovet på omlag 18 timer og beholder smilet på så godt du kan fordi du vet at neste som venter deg er en dose med søvn. Så kommer en svært så energisk nordlending på scenen og sier at siden vi har en Odd-fan her, skal han få møte en liten utf0rdring i form av en sumobryterkamp mot en som er en god del eldre og mange ganger sterkere enn Odd-fanen. Siden jeg var på, måtte jeg jo bare ta utfordringen for å vise kjærligheten til klubben min. Og hva kan jeg si? Det gikk, om mulig, dårligere med meg enn med Odd i kvalikken. Nordlendingene godtet seg, spesielt min opponent, som jeg attpåtil er underlagt på TSN. Nok et slag i trynet for Odd og nok en triumf for gulingene i nord. Jeg har bare et budskap til dere Glimt-supportere: Hovmod står for fall! Amen.

Utover det så venter klubb-promotion i morra og Ten Sing-øvelse på torsdag. Livet er i grunn ganske så feiende flott her i Bodø nå. Jeg er Espen, du hører snart mer fra meg om du fortsetter å lese bloggen min. Forresten, takk for at du gjør det :)

Svar aldri på et anonymt brev.

Nå har jeg satt meg et mål, et helt sinnsykt mål: Å skrive en blogg. Trevor Rabin dundrer ut fra mitt fantastisk surroundanlegg som laptopen kun kan kjøre to høyttalere fra. Lyden er forsåvidt ganske anyways.

Folk prater til meg på MSN selv om jeg står på opptatt. Er det fordi jeg er så utrolig givanes å prate med eller fordi jeg er en av de få soppene som sitter å nerder ved midnatt når det går mot slutten av juleferien? Jeg kan satse på det første og leve på en løgn. Du vet, som Ibsen sa: "Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme". Han sa mye smart, men fjernsynsteateret kunne holdt seg unna han. Dæsken. Den musikken som kom nå, var himla merkelig. Men litt artig. Det var visst Trevor Rabin, det og, theme-musikken til 'Remember The Titans'. Den husker jeg vi så på Silkeborg. Jeg husker sant å si ikke mye fra selve filmen, bare at det var der vi så den. Når jeg tenker meg om, var egentlig ikke den musikken her så bra. Veldig overmajestetisk klisjè, sant å si. Da var Trevor heldigere med musikken til Deep Blue Sea. Låta med samme navn er jo helt nydelig.

Jeg gikk over et tomt området
Jeg kjente stien som baksida av handa mi
Jeg kjente vinden mellom føttene mine
Satte meg ved elva og det gjorde meg hel

Keane-sanger blir virkelig ikke like spancy på norsk. Jeg er forresten en dust, tror jeg. Nå burde jeg vært i det eksegetiske hjørnet, natta er via til den. Men hva gjør jeg? Skriver en blogg på syre. Ikke det at jeg er dopa på noe annet enn litt for mye Pepsi Max, men det her er jo totalt meningsløst pjatt som en hasj-røyker iført imago og stay-ups fort kunne skribla sammen når vedkommende fløyt som verst. Det pjattet jeg tastaturerer ned nå minner meg nesten om den heslige russelåta vår. Det här är en blogg om ingenting så alla bratz kan hoppa omkring. Jessda!

Jeg har en tendens i bloggen min til å
1. Skrive ting som ikke forteller noe om hva jeg gjør, men derimot bare en merkelig blanding av essays og kåserier
2. Være pent lite seriøs
3. Snike inn noen ord som kan virke litt avanserte
4. Behandle bloggen min med så lite respekt at jeg dropper å skrive på 2 måneder og forventer at folk fortsatt skal lese den når jeg plutselig slår til med en ny post.

Angående punkt 1: Hva som generelt skjer er ikke alltid så gøy eller ålreit å lese. Det er de små ting som ofte er tingen. Espen sin blogg har to formål: Det er å underholde og/eller få folk til å tenke. Hva de skal tenke er jo helt opp til ethvert subjektivt hode, men jeg prøver jo å gi en rettleiing med mine sporadiske utskriv. Det å underholde er forsåvidt vanskelig. Jeg tror alle mennesker egentlig har en ganske smal humor, det er bare snakk om å treffe. Så om jeg treffer eller ikke, må du som leser (fantastisk at du fortsatt henger med, jeg beundrer deg) bedømme selv. Jeg håper jo selvfølgelig på å treffe.
Punkt 2: Jeg kan være totalt useriøs og så seriøs at et gravfølge ser ut som et danseband. Jeg er derimot av den oppfatning at humor er et veldig godt formidlingsverktøy. Og som massekommunikasjonsmiddel er blogg et sted hvor jeg tror humor kan treffe bra. Jeg prøver derimot å være litt seriøs for at det i det hele tatt skal være mulig å se seriøst på meg. Jeg skjønner at det kan være litt vanskelig. Denne bloggen vitner vel godt om det.
Punkt 3: Hah, det er så gøy, det. Da får jo jeg et utbytte av det med å lære noen fremmedord jeg mest sannsynlig aldri får bruk for og de som leser kan jo lære seg et ord de heller aldri får bruk for.
Punkt 4: Beklager. Jeg lover herved, med kors rundt halsen, å oppdatere langt oftere.

Det her skreiv jeg egentlig mest for meg selv. Jeg har i grunn ikke tenkt over bloggen som noe annet enn et underholdningselement for meg selv med enkel feedback. Nå føler jeg plutselig at alt har en mening, jeg har tenkt på bloggen og tenkt på hvorfor. Sånn kan det gikk, oiii, det var feil gramatikk. Jeg skal stoppe med svadapreik nå og presentere en sang. Vi setter iTunes på random og klikker next... Hm, Bob Dylan, jo. Etter min mening den kanskje største sangpoet verden har sett. Låta som jeg nå havna på, er fra 1962 og ble gitt ut året etter på albumet 'The Freewheelin' Bob Dylan'. Sammen med den legendariske låta 'Blowin' In The Wind' er dette sangen fra albumet som etter min mening fortsatt står sterkest som kjennetegn på prototype Dylan-sanger.

It ain't no use in turnin' on your light, babe
That light I never knowed
An' it ain't no use in turnin' on your light, babe
I'm on the dark side of the road
Still I wish there was somethin' you would do or say
To try and make me change my mind and stay
We never did too much talkin' anyway
So don't think twice, it's all right

Julepyntodyssèer

Så kom skriveånden (eller skrivehånden) over meg igjen. Julepynt er som oftest fint å se på, men tenker man over at det ligger mange historier bak noe av denne pynten?

Bestefar laget for 50 år siden et kvadratisk hus på 0,8 kvadratmeter. Det var av tre med ekte tapet og gulvbelegg. Fasaden var enkel, men innbydende. Små modellmøbler ble satt inn sammen med noen nisser. Han hadde laget sitt første nissehus. Nå holder han vel på med nr.40, om jeg ikke tar helt feil, 39 av disse er laget siden 1988. Her i huset har vi 3 stykker, 2 av disse, mitt og Hanna sitt, danner en nisselandsby på ca. 150 nisser. Det er utrolig sært, men en fantastisk tradisjon her hjemme. Fundamentet er husene som bestefar har laget, resten er vår egen kreativitet og interesse i nissebyen. Og den er så absolutt til stede.

Byen til Hanna og meg og en detalj fra huset mitt

Jeg stod å ventet på bussen i vårres. Det var eksamensdagen i norsk hovedmål og hjernen min var i grunn ikke tilstede før en bil med en tilhenger full av søppel plutselig braser forbi. Alle verdens tilfeldigheter ville ha det til at det da datt av en juletrekule som landet rett ved føttene mine. Jeg plukket den opp og tok vare på den og istedet for at den mest sannsynlig havnet på søppeldynga, henger den nå på juletreet vårt. Hvorfor i all verden kaster folk en juletrekule som er helt flott og dermed øker produksjonen av det? Skal vedde på at personen som gjorde det er utrolig nøye med å skru av lyset når han går ut av et rom for å prøve å skape et bedre miljø. Dobbeltmoralske hykler.

Fin juletrekule som
er sikret en fremtid

For noen år siden solgte Kirkens Nødhjelp flagglenker med verdens flagg på. Vi kuttet øyeblikkelig ut å ha norske flagg på treet. For hva skal et juletre utstråle? Nasjonalistisk identitet? Eller et lite kunstverk som faktisk virker innbydende på andre enn bare de aller nærmeste? Julen er høytiden for kjærlighet og tro, troen på en bedre verden og troen på forening. Jesus er verdens frelser, noe jeg synes flagglenken symboliserer på en utrolig sterk måte.

Velkommen, du som vi ser
så gjerne med julelys og
all verdens flagg

En engel og en stjerne. De virker kanskje helt ordinære, som sammensatt glass laget på et juleverksted, men sannheten er så utrolig brutal at det er vanskelig å innse det. De er laget av glass som er funnet etter krigshandlinger i Betlehem. De er farget og holdes sammen av kobber som har den samme historien. Hvem vet hvor glasset kommer fra? Er det biter fra et knust vindu eller kanskje det er fra et par briller som et sivilt offer mistet under kamphandlingene? De er nå satt sammen til to mektige symboler: En stjerne som ledet mektige mennesker til en frelser og en engel, Guds sendebud, som fortalte helt ordinære mennesker et fantastisk budskap som en gang for alle forandret jorda vi lever på.


For et øyeblikks tid skal du knele, for fred på den fredløse jord
Dine døgn skal du vie til kampen mot bomber og krig og mot mord.
Det er menneskets fremtid det gjelder, til sist vil du kanskje forstå,
I en stall i en fattigslig vugge, du hører Guds hjerte slå.

En tanke fører til en refleksjon. Så vet vi det.

I 1.klasse på videregående sa kontaktlæreren min noe jeg aldri kommer til å glemme. Ja, når jeg tenker meg om, sa han mange ting jeg aldri kommer til å glemme, men mye av dette egner seg ikke i denne bloggen. Uansett, før eksamen sa han: "Tenk alltid på HVORFOR." Om det var fordi jeg som følge av den setningen kasserte mi første toppkarakter noensinne at jeg til enhver tid har disse ordene i bakhodet, veit jeg ikke. Alt jeg veit er at jeg har det. Alt handler om hvorfor, hver eneste lille ting. Det gjør at jeg tenker kanskje litt mer enn hva som er normalt og hva som er sunt. For det er virkelig ikke sunt. Man får aldri gjort seg opp noen mening. I det øyeblikket man tror man vet svaret, har man ikke peiling på det opprinnelige spørsmålet. Det har sine fordeler og, men det er litt frustrende. Man sitter igjen med en totalt blottet evne til å kunne si "Ja" eller "Nei" med punktum etter og x antall ord som egentlig ingen behøver å kunne. Grunnen til en noe sein oppdatering gir seg altså selv: Hvorfor? Jeg tenker for mye. Derfor.

En ting er å tryne seg inn på et rom for så å svime av fordi hjernen din ikke hæler å bli aktivisert før hanen galer. Det kan jeg fint leve med, det er noe som jeg ser på som helt naturlig. Å derimot stå opp ti på halv ni, kle på seg, kaste litt vann i ansiktet for å ikke se ut som en odobenus rosmarus, møte verden og morgendisen med et smil og troppe opp i tide på en morgensamling, DET er det mest sinnsyke jeg kan tenke meg. Altså, man skal ikke undergrave verdien av Händels "Messias", det er et storslått stykke som er fantastisk til kirkecanto. Men å stå opp for å høre et foredrag om dette halv ni?

Morratrynet Andreas har levd med siden august. Jeg beundrer Andreas. Han er tålmodig.

Det er mulig jeg på grunn av mitt fravær på morgensamlingene (som tilhører en ytterlighet jeg karakteriserer som 'fatalt høy') at jeg ikke har et godt nok inntrykk av disse samlingene, men jeg har en følelse av at det er en viss hold i min teori. La oss liste den opp på en systematisk og oversiktlig måte:
1. Morgensamling, altså en samling om morgenenen, hva burde den har som mål? Jo, legge et grunnlag for resten av dagen, å faktisk våkne.
2. Våkner man av et foredrag om Händels Messias? Både ja og nei. Målgruppen for dette foredraget kan defineres på mange måter, men ikke generelt folkehøgskoleungdommer.
3. Hvordan er da motivasjonen for å stå opp? "Stå opp fordi du må stå opp." "Stå opp for å få noe skikk på deg selv og få i deg en teskje mer selvdisiplin." Joda, det er jo en viss logikk i det, forsåvidt, og jeg kan gladelig innrømme at jeg er et B-menneske, men på den annen side: Om valget er å ligge i senga og sove eller sitte på en stol å sove, hva er mest komfortabelt?
4. Torsdagssamlingene er et hederlig unntak. Da går det på ren latskap. Bortsett fra nå på torsdag. Da gikk det på rent blodtap.

Det er nok en viss fare for at dette er siste oppdatering før jul. Derfor er dagens lille sangutdrag fra en ganske ukjent julesang jeg lastet ned for et par år siden ved en ren tilfeldighet. Budskapet er enkelt og stort.

Den herligste lovsang på jorder i klang
Da utover Bethlehem englene sang
Det herligste lys som i verden man så
Det lyste i krybben der Jesus lå

God jul (:

Frihelg

Et lite stykke Norge et lite stykke fra Norge

Regnet pisker mot vinduet til rom 16. Taket på Silkeborg Højskole buldrer som et svar til de tusentalls dråper som ender sin ferd der. Kaffekoppen brukes som varmekilde. Ute pisker trærne i takt med vinden. Høsten har kommet til Midtjylland.

Det finnes mange gospelsanger om hyrder. 20%, faktisk. Og en gospelsang sine toner skal angripes nedenfra og opp.

Danmark er et dejligt land og det skjer meget sjov her. Men til tider er savnet til Norge stort. Småting som det å kunne se en fjelltopp høyere enn Bob Marley og det å spise grovbrød med brunost, viser seg å være større brikker i konseptet velstand enn det man før har forestilt seg. En annen ting som også er dypt savnet, er melkesjokolade. Freia melkesjokolade. Savnet ble så stort at Ansten og Espen oppsøkte friluftslivslinja som for kort tid siden var en tur i Norge. De fortalte om sin trang til å fortære og nyte en plate av dette. Deres våte og uskyldsblå satte tydeligvis dype spor i de danske lightspeiderne. Guttene fikk iallefall hver sin plate av den lysebrune herligheten. Det var etter sigende en ubeskrivelig følelse å kjenne smaken. Smaken av kakao, melk og sukker Marabou ikke i sine tapreste forsøk er i nærheten av. Smaken av identitet. Smaken av hjemme. Smaken av et lite stykke Norge et lite stykke fra Norge.

Om man skulle satt opp en topp 10-liste over 80-tallets mest kjente slagere, ville garantert Toto vært representert, kanskje opp til flere ganger. Den kanskje aller største pop-slageren i dette tiåret fra CD'en 'Toto IV', som ble utgitt i 1982, heter Africa og blir regnet som en av verdens mest kjente ballader.

I hear the drums echoing tonight
But she hears only whispers of some quiet conversation
She's coming in 12:30 flight
The moonlit wings reflect the stars that guide me towards salvation
I stopped an old man along the way,
Hoping to find some long forgotten words or ancinet melodies
He turned to me as if to say, Hurry boy, it's waiting there for you

It's gonna take a lot to drag me away from you
There's nothing that a hundred men or more could ever do
I bless the rains down in Africa
Gonna take some time to do the things we never had