Julepyntodyssèer

Så kom skriveånden (eller skrivehånden) over meg igjen. Julepynt er som oftest fint å se på, men tenker man over at det ligger mange historier bak noe av denne pynten?

Bestefar laget for 50 år siden et kvadratisk hus på 0,8 kvadratmeter. Det var av tre med ekte tapet og gulvbelegg. Fasaden var enkel, men innbydende. Små modellmøbler ble satt inn sammen med noen nisser. Han hadde laget sitt første nissehus. Nå holder han vel på med nr.40, om jeg ikke tar helt feil, 39 av disse er laget siden 1988. Her i huset har vi 3 stykker, 2 av disse, mitt og Hanna sitt, danner en nisselandsby på ca. 150 nisser. Det er utrolig sært, men en fantastisk tradisjon her hjemme. Fundamentet er husene som bestefar har laget, resten er vår egen kreativitet og interesse i nissebyen. Og den er så absolutt til stede.

Byen til Hanna og meg og en detalj fra huset mitt

Jeg stod å ventet på bussen i vårres. Det var eksamensdagen i norsk hovedmål og hjernen min var i grunn ikke tilstede før en bil med en tilhenger full av søppel plutselig braser forbi. Alle verdens tilfeldigheter ville ha det til at det da datt av en juletrekule som landet rett ved føttene mine. Jeg plukket den opp og tok vare på den og istedet for at den mest sannsynlig havnet på søppeldynga, henger den nå på juletreet vårt. Hvorfor i all verden kaster folk en juletrekule som er helt flott og dermed øker produksjonen av det? Skal vedde på at personen som gjorde det er utrolig nøye med å skru av lyset når han går ut av et rom for å prøve å skape et bedre miljø. Dobbeltmoralske hykler.

Fin juletrekule som
er sikret en fremtid

For noen år siden solgte Kirkens Nødhjelp flagglenker med verdens flagg på. Vi kuttet øyeblikkelig ut å ha norske flagg på treet. For hva skal et juletre utstråle? Nasjonalistisk identitet? Eller et lite kunstverk som faktisk virker innbydende på andre enn bare de aller nærmeste? Julen er høytiden for kjærlighet og tro, troen på en bedre verden og troen på forening. Jesus er verdens frelser, noe jeg synes flagglenken symboliserer på en utrolig sterk måte.

Velkommen, du som vi ser
så gjerne med julelys og
all verdens flagg

En engel og en stjerne. De virker kanskje helt ordinære, som sammensatt glass laget på et juleverksted, men sannheten er så utrolig brutal at det er vanskelig å innse det. De er laget av glass som er funnet etter krigshandlinger i Betlehem. De er farget og holdes sammen av kobber som har den samme historien. Hvem vet hvor glasset kommer fra? Er det biter fra et knust vindu eller kanskje det er fra et par briller som et sivilt offer mistet under kamphandlingene? De er nå satt sammen til to mektige symboler: En stjerne som ledet mektige mennesker til en frelser og en engel, Guds sendebud, som fortalte helt ordinære mennesker et fantastisk budskap som en gang for alle forandret jorda vi lever på.


For et øyeblikks tid skal du knele, for fred på den fredløse jord
Dine døgn skal du vie til kampen mot bomber og krig og mot mord.
Det er menneskets fremtid det gjelder, til sist vil du kanskje forstå,
I en stall i en fattigslig vugge, du hører Guds hjerte slå.

En tanke fører til en refleksjon. Så vet vi det.

I 1.klasse på videregående sa kontaktlæreren min noe jeg aldri kommer til å glemme. Ja, når jeg tenker meg om, sa han mange ting jeg aldri kommer til å glemme, men mye av dette egner seg ikke i denne bloggen. Uansett, før eksamen sa han: "Tenk alltid på HVORFOR." Om det var fordi jeg som følge av den setningen kasserte mi første toppkarakter noensinne at jeg til enhver tid har disse ordene i bakhodet, veit jeg ikke. Alt jeg veit er at jeg har det. Alt handler om hvorfor, hver eneste lille ting. Det gjør at jeg tenker kanskje litt mer enn hva som er normalt og hva som er sunt. For det er virkelig ikke sunt. Man får aldri gjort seg opp noen mening. I det øyeblikket man tror man vet svaret, har man ikke peiling på det opprinnelige spørsmålet. Det har sine fordeler og, men det er litt frustrende. Man sitter igjen med en totalt blottet evne til å kunne si "Ja" eller "Nei" med punktum etter og x antall ord som egentlig ingen behøver å kunne. Grunnen til en noe sein oppdatering gir seg altså selv: Hvorfor? Jeg tenker for mye. Derfor.

En ting er å tryne seg inn på et rom for så å svime av fordi hjernen din ikke hæler å bli aktivisert før hanen galer. Det kan jeg fint leve med, det er noe som jeg ser på som helt naturlig. Å derimot stå opp ti på halv ni, kle på seg, kaste litt vann i ansiktet for å ikke se ut som en odobenus rosmarus, møte verden og morgendisen med et smil og troppe opp i tide på en morgensamling, DET er det mest sinnsyke jeg kan tenke meg. Altså, man skal ikke undergrave verdien av Händels "Messias", det er et storslått stykke som er fantastisk til kirkecanto. Men å stå opp for å høre et foredrag om dette halv ni?

Morratrynet Andreas har levd med siden august. Jeg beundrer Andreas. Han er tålmodig.

Det er mulig jeg på grunn av mitt fravær på morgensamlingene (som tilhører en ytterlighet jeg karakteriserer som 'fatalt høy') at jeg ikke har et godt nok inntrykk av disse samlingene, men jeg har en følelse av at det er en viss hold i min teori. La oss liste den opp på en systematisk og oversiktlig måte:
1. Morgensamling, altså en samling om morgenenen, hva burde den har som mål? Jo, legge et grunnlag for resten av dagen, å faktisk våkne.
2. Våkner man av et foredrag om Händels Messias? Både ja og nei. Målgruppen for dette foredraget kan defineres på mange måter, men ikke generelt folkehøgskoleungdommer.
3. Hvordan er da motivasjonen for å stå opp? "Stå opp fordi du må stå opp." "Stå opp for å få noe skikk på deg selv og få i deg en teskje mer selvdisiplin." Joda, det er jo en viss logikk i det, forsåvidt, og jeg kan gladelig innrømme at jeg er et B-menneske, men på den annen side: Om valget er å ligge i senga og sove eller sitte på en stol å sove, hva er mest komfortabelt?
4. Torsdagssamlingene er et hederlig unntak. Da går det på ren latskap. Bortsett fra nå på torsdag. Da gikk det på rent blodtap.

Det er nok en viss fare for at dette er siste oppdatering før jul. Derfor er dagens lille sangutdrag fra en ganske ukjent julesang jeg lastet ned for et par år siden ved en ren tilfeldighet. Budskapet er enkelt og stort.

Den herligste lovsang på jorder i klang
Da utover Bethlehem englene sang
Det herligste lys som i verden man så
Det lyste i krybben der Jesus lå

God jul (:

Frihelg

Et lite stykke Norge et lite stykke fra Norge

Regnet pisker mot vinduet til rom 16. Taket på Silkeborg Højskole buldrer som et svar til de tusentalls dråper som ender sin ferd der. Kaffekoppen brukes som varmekilde. Ute pisker trærne i takt med vinden. Høsten har kommet til Midtjylland.

Det finnes mange gospelsanger om hyrder. 20%, faktisk. Og en gospelsang sine toner skal angripes nedenfra og opp.

Danmark er et dejligt land og det skjer meget sjov her. Men til tider er savnet til Norge stort. Småting som det å kunne se en fjelltopp høyere enn Bob Marley og det å spise grovbrød med brunost, viser seg å være større brikker i konseptet velstand enn det man før har forestilt seg. En annen ting som også er dypt savnet, er melkesjokolade. Freia melkesjokolade. Savnet ble så stort at Ansten og Espen oppsøkte friluftslivslinja som for kort tid siden var en tur i Norge. De fortalte om sin trang til å fortære og nyte en plate av dette. Deres våte og uskyldsblå satte tydeligvis dype spor i de danske lightspeiderne. Guttene fikk iallefall hver sin plate av den lysebrune herligheten. Det var etter sigende en ubeskrivelig følelse å kjenne smaken. Smaken av kakao, melk og sukker Marabou ikke i sine tapreste forsøk er i nærheten av. Smaken av identitet. Smaken av hjemme. Smaken av et lite stykke Norge et lite stykke fra Norge.

Om man skulle satt opp en topp 10-liste over 80-tallets mest kjente slagere, ville garantert Toto vært representert, kanskje opp til flere ganger. Den kanskje aller største pop-slageren i dette tiåret fra CD'en 'Toto IV', som ble utgitt i 1982, heter Africa og blir regnet som en av verdens mest kjente ballader.

I hear the drums echoing tonight
But she hears only whispers of some quiet conversation
She's coming in 12:30 flight
The moonlit wings reflect the stars that guide me towards salvation
I stopped an old man along the way,
Hoping to find some long forgotten words or ancinet melodies
He turned to me as if to say, Hurry boy, it's waiting there for you

It's gonna take a lot to drag me away from you
There's nothing that a hundred men or more could ever do
I bless the rains down in Africa
Gonna take some time to do the things we never had

Miiin videoblogg.

Dramatiske dager.

Dager preget av svulstige tragedier og komedier er til ende. Iallefall fiktivt sett. Tre dager proppa av improvisasjon, frysøvelser, dramastykker dypere enn Marianergropen og et utall latterkramper. Hvorvidt vi nå er klare for Nationaltheatret, er jeg i grunn ikke helt sikker på. Men en ting er sikkert: Vi har lært nok til å underholde og belære folk i enkle dramaleker som er fantastisk morsomme om de er godt utført. Det er givanes og flott.

Utover det så fortsetter det så smått med ganske festlige språkproblemer. Her om dagen spurte jeg en danske om jeg kunne låne sykkelen hans. Joda, det kunne jeg godt, han skulle bare hente det, sa han. Jeg trodde 'det' var sykkelnøkkelen, men det var en pakke Prince mild. "Hva? Sygel? Jeg trodde du sa sigaretter." Så, jada.

I morgen er første dag i vår første studieuke. Det blir spennende. Musikk og drama i kristeleg ungdomsarbeid er faget. Hjernen og ørene er klare for to intense foredragsdager. Men da trenger man søvn. Dagens tekst (jøss, det her høres nesten litt liturgisk ut) er hentet fra Tennessee Ernie Ford sin kanskje største hit, Sixteen Tons, som ble utgitt i 1955. Så får vi da inderlig ikke håpe at studiene blir like harde som I-personen i denne sangen, en kullarbeider som for lengst har gitt opp The American Dream. Huvast.

I was born one mornin' when the sun didn't shine
I picked up my shovel and I walked to the mine
I loaded sixteen tons of number nine coal
And the straw boss said "Well, a-bless my soul"

You load sixteen tons, what do you get
Another day older and deeper in debt
Saint Peter don't you call me 'cause I can't go
I owe my soul to the company store

En kald cola på et rent rom

Plutselig skjedde det bare: Min gode romkamerat Andreas og jeg begynte plutselig å rydde. Altså, dette hadde vi selvfølgelig snakket om, men plutselig skjedde det. To gutter på omlag 19 år begynte høyst frivillig å rydde rommet fordi de syntes det var behov for det. De tenkte rasjonelt, langsiktig og fornuftig. På en gang.

Så var gulvet tomt for tøy, sprukne ballonger, brusflasker, ladere, kabler, vesker, sko og papirer som skal taes godt vare på. Tufteland Kroken utbasunerer på dette tidspunkt et helt drøyt forslag. Undertegnede fikk hakeslepp, begynte å sleve og ble totalt paralysert. Det var tre ord. Tre enkle ord. Skal. Vi. Vaske. Situasjonen tatt i betraktning, var min reaksjon så god som den kunne bli. Med et nikk en playmo-figur kunne klart merkbart bedre, kommuniserte jeg at 'Joda, vasking er flott. Neida, så... jada!'. Som sagt, så gjort.

Det ble gjort. Rommet ble vasket. Jeg satte meg ned med en cola. Og hva kan man si? En kald cola på et rent rom er bedre enn en kald cola på et skittent rom. Det skal dog sies at man skal ikke skjemme seg selv for mye bort, noe jeg er veldig nøye på når det kommer til ryddighet og støvtørking.

Nå er det natt. Mikkel sjekker inn for natta i vårt rene, lune rede. Jeg har tenkt å avslutte hver blogg fra nå av med et lite utdrag fra en sang. Og akkurat nå går det i Disney-musikk her og mine siste ord i denne omgang er derfor et fint, men trist utdrag fra en av mine store favoritter av barnesanger. Nyt livet, det er i grunn ganske fint.

A dragon lives forever but not so little boys
Painted wings and giant rings make way for other toys.
One grey night it happened, jackie paper came no more
And puff that mighty dragon, he ceased his fearless roar.

His head was bent in sorrow, green scales fell like rain,
Puff no longer went to play along the cherry lane.
Without his life-long friend, puff could not be brave,
So puff that mighty dragon sadly slipped into his cave.

Må jeg?

Det danske språk er mystisk. Tallsystemet, for eksempel. Tress er seksti fordi seksti er tre snes. Det er logisk og greit nok, dog litt unødvendig. Men hvorfor er halvtress femti? Altså, tre halve snes er da vitterlig tretti. Merkelig. Selv danskene skjønner ikke logikken, selv om det går an å forklare den: Det er kun det siste sneset, altså i dette tilfellet det tredje, som faktisk er halvt. Så sånn er det. Men logisk? Neh.

Ordet tøs er også særs vanlig her. Her om dagen fortalte en av lærerne at han skulle vise tre tøs rundt på skolen. Tøs er et helt ordinært ord for jente i Danmark, som klinger svært dårlig i nordmenn sine ører. På den annen side klinger det ganske festlig og.

Her om dagen kom romnaboen min til meg og spurte: "Må jeg låne dine solbrille?" Jeg følte meg nesten slem. Altså, jeg følte ikke at jeg på noe tidspunkt hadde prøvd å tvinge han til å låne solbrillene mine. Disse ordene han nå ytret føltes mest som en bønn om å få slippe nettopp dette. Det kunne jeg forstå, det er ikke alle mennesker som liker pilots. Jeg var få hundredeler unna å si til han at "Nei, kjære vene, du må ikke om du ikke vil" idet jeg kom på at må er et dansk ord for kan. Jeg følte meg med et mye lettere og sa at det kunne han godt. Det danske språk er festlig.

Oppstarten og den nye hverdagen.

Det har gått 19 dager siden vi forlot Norge. Etter å ha kjempet oss over Skagerak i 7 meter høye bølger som M/S Color Festival stod en god del bedre imot enn sjøsjuke ettåringer, gikk ferden videre med buss til Silkeborg og vårt nye hjem for de neste 4 månedene.

Vårt mål er at vi innimellom måltider, valgfag, aktiviteter, soving og sosialisering skal snekre sammen tidenes mest fantastiske TenSing Norway-konsert med premiere fredag 12.oktober på Silkeborg Højskole. Sånn for å sikre at vi ikke kjeder oss, slenger vi like godt på et årsstudium på toppen av det hele med en avsluttende eksamen allerede til jul.

Hva vi gjør fremover, er utgangspunktet for denne bloggen. Jeg kommer sterkt tilbake, nå har jeg skrivesperre. Uflaks.