for 3 år siden
mandag 30. mars 2009
torsdag 26. mars 2009
Vanskelig.
Du som ber om dager uden sorg,
du som sanke' lyst og glede
for å holda smerten nede,
du som jage itte vind
Du som tror du vokse' uden
tab, du som aldri tar ein sjanse,
men må holda dødens skanse,
mens din livslyst tørke' inn...
Alt som kan gje glede har ein
spire te et savn...
La solen seila øve himmelen,
på sleb e' alltid nåttå med.
Om glede snart må viga plass for sorg,
e' begge frukt av same store tre...
Du som tror at himmelen blir te'
i ditt eget skjøre hjerte,
uden gråd og fødselssmerte,
må ha glømt ka glede e'
du som sanke' lyst og glede
for å holda smerten nede,
du som jage itte vind
Du som tror du vokse' uden
tab, du som aldri tar ein sjanse,
men må holda dødens skanse,
mens din livslyst tørke' inn...
Alt som kan gje glede har ein
spire te et savn...
La solen seila øve himmelen,
på sleb e' alltid nåttå med.
Om glede snart må viga plass for sorg,
e' begge frukt av same store tre...
Du som tror at himmelen blir te'
i ditt eget skjøre hjerte,
uden gråd og fødselssmerte,
må ha glømt ka glede e'
onsdag 11. mars 2009
tirsdag 10. mars 2009
Klokken skrus litt over 2 år tilbake
Jeg siterer den gamle hjemmesiden til Anders, et utdrag fra et referat han skrev i forbindelse med en prestisjetung turnering i FIFA 06.
Den siste kampen i gruppespillet mot Espen skulle vise seg å bli den vanskeligste. Han startet forrykende, etter en tabbe av min alikvel menneskelige Stekelenburg. 1-0 sto det, og det ble raskt 2-0 av Vieri, etter et flott skudd. Mats, som satt i sofaen, og som så ut til å slite med å gå videre begynte å svette litt. Jeg bestemte meg raskt for å legge om til en offensiv formasjon når det fortsatt sto 2-0 til pause. I andre omgang Espen også en del farlige skudd, men det var meg som utnyttet sjansene mine. Etter 70 minutter fikk jeg et mål, og Mats ble litt mindre svett. Jeg fikk flere og flere sjanser, men klarte ikke å sette de, helt til det nittiende minutt da jeg kaldt og rolig satte ballen forbi Dida. Det som skjedde i sekundene ettet scoringa var ganske morsomt. Det hadde seg sånn at faren til Espen hadde dratt for å kjøpe brus til oss, og hadde akkurat kommet inn døra til stua da jeg scoret. Espen satt seg ned på knærne og ropte "NEEEI", for han viste at han måtte vinne for å gå videre. Mats reiste seg opp å jublet, mens faren til Espen ikke gadd å stå å se på den tafatte sønnen sin lenger. Han tok posen med brus og slang den ned på gulvet forran Espen. Espen, som hadde enda mer uflaks, ble truffet at brusflaskene på lilletåa, og bøyde seg nok en gang ned mens han ropte "NEEEI" gjentatte ganger. Dette var forresten det første synet som møtte Remi, som egentlig skulle være med på turneringa, men som ikke kunne fordi han skulle jobbe.
Er det mulig for folk utenifra å fatte hvor gøy det her egentlig var?
Den siste kampen i gruppespillet mot Espen skulle vise seg å bli den vanskeligste. Han startet forrykende, etter en tabbe av min alikvel menneskelige Stekelenburg. 1-0 sto det, og det ble raskt 2-0 av Vieri, etter et flott skudd. Mats, som satt i sofaen, og som så ut til å slite med å gå videre begynte å svette litt. Jeg bestemte meg raskt for å legge om til en offensiv formasjon når det fortsatt sto 2-0 til pause. I andre omgang Espen også en del farlige skudd, men det var meg som utnyttet sjansene mine. Etter 70 minutter fikk jeg et mål, og Mats ble litt mindre svett. Jeg fikk flere og flere sjanser, men klarte ikke å sette de, helt til det nittiende minutt da jeg kaldt og rolig satte ballen forbi Dida. Det som skjedde i sekundene ettet scoringa var ganske morsomt. Det hadde seg sånn at faren til Espen hadde dratt for å kjøpe brus til oss, og hadde akkurat kommet inn døra til stua da jeg scoret. Espen satt seg ned på knærne og ropte "NEEEI", for han viste at han måtte vinne for å gå videre. Mats reiste seg opp å jublet, mens faren til Espen ikke gadd å stå å se på den tafatte sønnen sin lenger. Han tok posen med brus og slang den ned på gulvet forran Espen. Espen, som hadde enda mer uflaks, ble truffet at brusflaskene på lilletåa, og bøyde seg nok en gang ned mens han ropte "NEEEI" gjentatte ganger. Dette var forresten det første synet som møtte Remi, som egentlig skulle være med på turneringa, men som ikke kunne fordi han skulle jobbe.
Er det mulig for folk utenifra å fatte hvor gøy det her egentlig var?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
