onsdag 26. november 2008

En lettfattelig historie fra Arizona

Det var en gang en kar som var helt ekstremt liten av vekst. Han var veldig lav. For å si det rett ut så var han så lav at reinsdyrene strømmet til. Da er man lav. Han bodde i Nord-Norge og var mye plaget av rein på samme måte som vi som bor i Bergen er plaget av regn. Han besluttet seg derfor for å emigrere til Arizona, for der regnet han med at det ikke var så mange rein. Det var det heller ikke, det var bare et importert reinsdyr. Important. Det stod fortøyd bak salongen, som det het. Det het salong der man gikk inn når man gikk ut. Dette reinsdyret kunne jo derfor ikke se de som kom til og fra, ikke de som kom fra og til, for den saks skyld. Men i frykt for at dette reinsdyret skulle komme seg løs og vekke opp igjen gamle traumer fra Nord-Norge holdt han seg mye inne, det ble mye innesitting. Det ble faktisk så mye av det at indianerne kalte han for Innesitting Bull. Det har egentlig ingenting med historien å gjøre, men jeg kunne jo ta det med nå når jeg kom på det. Denne tirsdagen som jeg skal fortelle om var han da på vei inn i salongen som vanlig. Svingdørene svang mer fra enn til, altså mindre til enn fra. Men denne karen var så liten at han gikk under svingdørene. Det var for å gjøre en lang historie kort. Han kom inn i salongen, salongriflene gikk rundt. Ikke av seg selv, da. Det var en ganske vanlig tirsdag i Arizona, folk drepte hverandre, spilte kort og røykte. Relativt mye drikking til å være så tidlig på en tirsdag, egentlig. Men dette hadde jo ikke han tid til å gjøre noe med, det må vi jo respektere. Han hadde ting han gjerne skulle ha sagt som han sa. Han hadde veldig høy stemme i forhold til høyden, en ganske tydelig fistel. Han sa noe sånt som: "Hvem i alle dager", ja, han brukte litt sterkere uttrykk siden dette var en salong. "Hvem i all verden er det som har malt hesten min grønn?". Det var ingen som tok notis med unntak av et par journalister borte i baren, de tok notis. Men de var jo på jobb. Og slik gikk tiden, som den da gjerne gjør. Da var det en kar bortest i den borteste av alle barene, den såkalte bortebaren, det var jo ikke så rart at den het det, den var ganske utilgjengelig. Uansett, det var en kar i bortebaren som reiste seg, han var omlag 3,49 på strømpelesten. Han hadde på cowboystøvler i tillegg, så noen og enhver kan jo tenke seg, eller iallefall kan noen tenke seg hvor høy han var. Folk trodde at han stod, men det viste seg at han satt. Når han reiste seg, skjønte jo da folk at det var nå han stod. Jeg skal ikke gå så mye mer i detalj om hvor høy han kan ha vært, men jeg kan si såpass at husdyrene lot han aldri være i fred. Da er man høy. Iallefall så ser han store fyren ned på han lille, ikke i psykisk forstand, men i fysisk. Eller jo, egentlig også i psykisk forstand. Nå er det ikke sikkert du husker historien helt, så jeg kan bare gjenta at den lille karen hadde ropt ut i baren gjentatte ganger "Hvem i all verden er det som har malt hesten min grønn?". Også sier den store karen, som har veldig lav stemme i forhold til høyden: "Det er meg, det". Da sier han lille. "Åja. Da skal jeg bare gi beskjed om at det første strøket er tørt."

Nå var det jo egentlig fort gjort, for det var en relativt liten hest.

mandag 24. november 2008

Breakfast at Bergensis

Høstmørket er i Bergen. Det ligger til og med litt snø på gata. Jeg har én eksamen igjen før dette semesteret er omme. Frida, hamsteren vår, har begynt å springe i stua. Stian og jeg spiller en del Fifa 09 for tida. Jeg skal nok sitte ganske mye på lesesalen den neste uka. Til vinteren havner jeg forhåpentligvis i en studentbolig. Jeg digger leiligheten vår, men den er veldig dyr for to. Det suger. Men sånn er livet, fylt opp med sine dystre realiteter og sine gode lyspunkt. Dette bildet, tatt av Stian, fanger et merkelig lyspunkt. Vi har ikke brukt spisebordet veldig mye, det har blitt mye spising på salongbordet foran TV'en. En dag for noen uker siden ville det seg allikevel sånn at Helena og jeg spiste frokost samtidig (!) ved spisebordet. Det var et minneverdig øyeblikk.

Vi er jo flotte, da.

onsdag 19. november 2008

Et sørgeinnlegg

Jepp, jeg skal ta for meg noe tragisk. Nærmere bestemt allmenningens tragedie, en av mange hypoteser i samfunnsvitenskapen. Ordlyden av den er som følger: "Mange individer som handler uavhengig av hverandre for å oppnå egeninteresser kan i siste instans ødelegge en felles ressurs selv når det er klart at det i det lange løp ikke er av noens interesse at det skjer."

Trist hypotese. Og lang. Hvorfor i allverden kan ikke bare tesen være at "Mange vil ha mer og det funker dårlig i lengden"?

Vitenskapens verden er merkelig.

søndag 16. november 2008

Jeg er 20 år...

...og vel så det. 20 år og 2 dager. Tenårene er mer eller mindre vel overstått og jeg går nå LIKSOM inn i den delen av livet hvor jeg skal begynne å bli voksen. Jeg er ikke tenåring, jeg har flyttet hjemmefra, jeg er universitetsstudent hvor jeg studerer en bachelor og jeg skal opptre så selvstendig at ting skal være den reineste fryden.

Skjer det? Vil det noen gang skje? Vil jeg bli voksen? Jeg veit ikke. Kanskje jeg vil det. Liker ikke tanken på det, men det som skjer, det skjer. Jeg må si at jeg hviler meg veldig på en melding jeg fikk på bursdagen min: "Nå er det slutt på de hemningsløse tenåra. Bare de utsvevende tyveåra igjen." AMEN.


Sånn ser en tjueåring ut.

onsdag 12. november 2008

Schmeksamen!

Guess where? Joda, der hvor jeg pleier å henge for tida. U. Pihl, lesesalen for vi som går på samfunnsvitenskapelig fakultet her i Bergen. Jeg har eksamen i morra i MEVI 100, innføring i medievitenskap, og gleder meg som en liten unge. Jeg gleder meg iallefall som en liten unge til klokka er 13.02 i morra, da er eksamen ferdig og jeg er vel etter all sannsynlighet også ute av lokalet. Da er det bare to eksamener igjen og de er ganske mye verre enn den jeg skal ha nå.
Hurra for jul!

tirsdag 11. november 2008

Mediehistorie

Da de første kringkastingssendingene på radio tok til i Kristiania i desember 1924, hørte en journalist fra Tidens Tegn sendingen i Western Electrics lokale i Drammensveien:
- Da det hele var over, og en stemme ønsket god natt og sa takk for i kveld, syntes jeg at jeg måtte klappe og si takk i like måte.
- Takket de?
- Ja, hvorfor i all verden skulle jeg ikke det?

søndag 9. november 2008

Tanker fra en såkalt samfunnsviter

Nå sitter jeg på lesesalen. Det begynner å bli en vane, i grunn, og jeg veit at jeg kommer til å sitte her nesten hver dag i nesten en måned til. Da er det heldigvis tid for en mer eller mindre månedslang juleferie. Det blir rett utsagt skjønt. Uansett, nå går jeg igjennom narratologien. Ekvilibrium er en viktig forutsetning for journalistisk narratologi. Om det skulle oppså forstyrrelse vedrørende ekvilibrium må dette erkjennes, repareres og det må gjennopprettes eller skapes et nytt ekvilibrium. Hva er så et godt ekvilibrium?

onsdag 5. november 2008

Ba(ra)ck to the future!


De neste timene blir veeeeldig spennende...