Kjøreturen

Vesle Jumbo, vesle Sambo og Amandus dokkemann
Ville ta en liten tur i trekkoppbilen til Johan
Hvem kan styre, sa Amandus, ikke jeg, sa negermann
Jamen det kan jeg, sa Jumbo, jeg kan styre lite grann
Og så setter jeg meg der, og så sitter Sambo her
Og Amandus han kan sitte både her og både der

Og så satte de seg oppi, elefanten var sjåfør
Vesle Sambo lukket døra, og Amandus ropte: kjør
Og de kjørte rundt i stua, men det dundret og det smalt
For de støtte borti bordben og i stolben overalt
Det sa pang pang der, det sa pang pang her
Det sa pang pang pang både her og både der

Huffamei, sa elefanten da en krukke gikk i knas
Vi får kjøre ut på gata så vi får litt mere plass
Og han svingte ut av døra og ga motor'n mere gass
Og for like utfor trappa med sitt dyrebare lass
Det sa hump hump der, det sa hump hump her
Det sa hump hump hump både her og både der

Det var morsomt, sa Amandus, men det dumper lite grann
Og det rister oppi hodet mitt som blåbær i et spann
Bare hold deg fast, sa Jumbo, og pass godt på hatten din
Vi skal bare kjøre ned en tretten fjorten trappetrinn
Det sa donk donk der, det sa donk donk her
Det sa donk donk donk både her og både der

Men på gata var det ikke lett for den som var sjåfør
Og den stakkars Jumbo hadde aldri kjørt i gater før
Det kom biler både her og der fra både nord og sør
Og de bertet og de tutet sånn som store biler gjør
Det sa bert bert der, det sa bert bert her
Det sa bert bert bert både her og både der

Men han svingte mellom bilene og satte farten opp
Vesle Sambo ble litt lei seg dro i Jumbo og sa stopp
Men Amandus bare lo og hei og hå hvor dette gikk
Og de suste rundt om hjørnet foran nesa på en trikk
Det sa pling pling der, det sa pling pling her
Det sa pling pling pling både her og både der

Det var trikken, sa Amandus og han vinket og han lo
Men så plutselig så smalt det, for så støtte de på no'
Og de ramlet ut av bilen, så var kjøreturen slutt
Men den som kom og gant dem var en liten skolegutt
Han fant Jumbo der og de andre her
Og trekkoppbilen fant han både her og både der

Og vet du hvem den gutten var, jo visst det var Johan
Og bilen, pytt den skulle han nok snart få gjort i stand
Han tok bilen under armen, og i rans'len puttet han
Vesle Jumbo, vesle Sambo og Amandus dokkemann
Vesle Jumbo der, vesle Sambo her
Og Amandus bare lo og sa, så moro dette er

I disse sommertider

Samiske ord for nyanser av snø.
Og dette er ikke kødd.

10. Girrat = Når det er nysnø og kaldt / Snøen blir så trå at skiene ikke glir


9. Rodda = Snø som er helt hard, men allikevel ikke heeelt som is.


8. Čuohki = Isskorpe på beitemark (vel å merke kun beitemark)


7. Njuohpa = Når det er helt glatt is og det har kommet ny løs snø eller vann oppå, og det er så glatt at man knapt nok kommer seg av flekken.


6. Moskkur = Snø som har falt på reinsdyrspor og blitt gammel og halvmyk.


5. Časttas = Når vinden har blåst sammen snøen på vann eller fjell slik at den ligger som bølger på snøen.


4. Skávvi = Når det om våren har vært fuktig snø, og så fryser det til såpass at det akkurat bærer en skiløper.


3. Áinnádat = Når det har fyki litt snø på sporene, men bare såpass at man likevel skjelner sporene.


2. Sittardit = At det snør veldig fint.



1. Čearga = Når vinden har dynget snøen sammen slik at den er blitt hardpakket, så man ikke får staven nedi snøen uten å bruke makt.



Med en gang syntes jeg dette var rasende festlig. Men ved nærmere ettertanke: Det er jo rett og slett en fantastisk utnyttelse av et språk.

Prosa Fra Opphavet - kapittel 1

Nå skal jeg begynne en føljetong på bloggen min. Kort fortalt omhandler denne føljetongens kapitler...

• ...noe som har skjedd i mitt liv.
• ...noe som iallefall er litt unikt.
• ...noe som tidvis kan gå under definisjonen "Haha, dust!"
  

Jeg har en anelse om hvilket av punktene som kommer til å bli mest markante, men meg om det. Hjertelig velkommen til den usminkede sannhet om höjdare og dybdare i undertegnedes foreløpige livsløp. Vi kjører i gang med den hendelsen jeg har fått høre mot meg flest ganger.

Da jeg brakk beinet på fire plasser i barnebakken
Mars 2002

Det var den siste lørdagen i vinterferien. Jeg, en liten 8.klassing som begynte å se gleden og nytten med snø, stod på slalåm og hadde egentlig fått en ok dreis på det. Riktignok hadde jeg bare vært to turer i slalåmbakken tidligere, men jeg var i siget. Så, turen gikk til Siljan skisenter, en drøy halvtime vekk fra Porsgrunn. Jeg spente på meg leieskiene, tok heisen opp i bakken og satte utfor. Det gikk veldig fint. Jeg dristet meg til og med til å kjøre rød løype. Det var nok ikke så stilfullt, men det var uten knall og fall. Godt fornøyd med meg selv tok jeg en rolig tur bort i barnebakken for å hoppe litt. Tenkte det var greit å roe litt ned. Og til syvende og sist kan man vel si at jeg ble pent nødt til å roe meg kraftig ned. Bakken hadde en helling på kanskje 10 grader, man måtte nær sagt stake fra for i det hele tatt gli nedover. Jeg fikk grei fart og traff perfekt på hoppet og trakk beina opp under meg. Det sekundet jeg var i lufta, gjorde jeg en grov feil: Før landing senket jeg bare høyre bein. Resultatet var at jeg landet litt skeivt og jeg fikk en merkelig rotasjon. I at den var merkelig legger jeg at det var kun leggen som fant det for godt å rotere.


Et vindu til frihet

Med en litt for hardt festet leieski tilsa all fornuft hva som var i ferd med å skje: Spiralbrudd up and coming. Og så til gangs! 4 brudd ble det. Pussig, egentlig, hvordan det føles å kjenne sitt eget bein presse mot en tettsittende slalåmstøvel. Veien til sykehuset husker jeg ikke så mye av, jeg var stort sett i en transe som følge av smertesjokk og neddoping. Resultatet i ettertid kan vel på mange måter kalles hardtslående: Tjuefire dager på sykehus, en gips, seks bolter i beinet, tjuefire sting, åtte narkoser, halvannen måned i rullestol, halvannen måned på krykker og fortsatt enkelte problemer med belastning og utholdenhet. Alt som følge av en tur i barnebakken. Jeg mener det ikke i dag, men den gang var jeg nok litt inne på det en nær slektning av meg har gjentatt gang på gang: Snø er en direkte følge av syndefallet.

En oljeplattform

I kjølvannet av innlegget "Kallet"

I kjølvannet av innlegget ”Kallet” fikk jeg noen veldig gode spørsmål. Det var spørsmål som jeg følte at jeg kunne svare på, men som det samtidig var vanskelig å få skrevet ned fordi det er tanker som går hinsides. Nå har jeg allikevel, omsider, klart det. Jeg velger å svare med en god del tankerekker og nevner ikke alle spørsmålene konkret, det ville blitt for oppstykket. Om det er flere spørsmål som havner i kjølvannet av i kjølvannet av innlegget ”Kallet”, så kjør på. Teologiske spørsmål er spennende.

Teologi betyr vitenskapen om det guddommelige med et særskilt fokus på kristendommens fortolkninger av Gud. Jeg mener at jeg har fått kallet om å studere teologi. Men hvorfor akkurat kristendommen? Hvordan kan jeg vite at det ikke er Allah eller Wishnu eller en av de andre gudene som har kalt meg? Mitt svar på dette er å regne som et postulat, altså en påstand som det er umulig for mennesker å bevise eller for den saks skyld å motbevise: Jeg tror på Jesus. Om en annen kraft enn treenigheten har kalt meg, har denne guddommelige kraft virket mot sin hensikt fordi jeg har oppfattet dette som et kall fra den kristne Gud. Og for å si det enkelt: Om det hadde vært tilfelle at en annen allvitende kraft i universet hadde kalt meg, hadde vel den allvitende kraften styrt meg vekk fra kristendommen? Det ville ført til at jeg så på kristendommen som usann fordi en annen kraft hadde kalt. Om det derimot har seg slik at det ikke finnes noen guddommelighet, at Gud er noe som ene og alene er menneskeskapt, får jeg si som det står i Bibelen, bare med litt andre ord: Da har jeg, i likhet med enhver annen kristen, gjort et stort feilgrep. Da har jeg ikke fått noen kall, da burde jeg få en alvorlig psykisk diagnose. En diagnose som kanskje forteller meg at jeg er oppmerksomhetsyk som publiserer personlige fantasitanker til omverdenen, at jeg har sterke vrangforestillinger og at jeg gjør best i å slutte å tenke dype tanker på egenhånd. Det endelige postulatet er derfor at om det finnes en Gud som har kalt meg, tilsier enhver logikk at det er kristendommens Gud. Man kan selvfølgelig argumentere med at jødedommen, islam, buddhismen, hinduismen og alle andre religioner har sine institusjonsledere. En interessant tanke da er at kristendommen er et utspring fra jødedommen. Islam også har en tydelig link til disse to retningene. Det vil si at tre av verdens fremste religioner, de virkelig store religionene som har én Gud, er frukt av samme frø, de stammer fra den samme Gud, det er fortolkninger og anerkjennelse av skrifter som i stor grad skiller disse fra hverandre.

Bibelsyn er kanskje den mest essensielle delen av kristendommen. Det finnes fundamentalister som mener at hvert vers i Bibelen taler sannheten. Der står ikke jeg. Jeg er helt enig i at veien til sannhet ikke er så enkel at man kan lese det i en skinnbefattet bok bestående av 66 bøker som først ble vedtatt i år 325 på kirkemøtet i Nikea. I senere år har også kristendommen vært, i et historisk perspektiv, i en rivende utvikling. Helvetesdebatten, kvinner og homofile i vigslede stillinger, og så videre. Jeg tror dette er naturlig. Jeg regner nemlig kristendommen som logisk og Gud som tidløs. En religion må passe til samfunnet fordi kommunikasjon med Gud må kunne finne sted. Uten mulighet for det er da ikke Gud allmektig? Og om kristendommen er logisk, må da også Bibelens innhold være logisk? Man kan for eksempel ta Paulus sine holdninger til kvinner og se at de har forankring i den tiden han levde i og de menighetene han formanet dette til. Dette er i mine øyne nok en gang ren logikk. Det finnes andre verdier med disse brevene, de forteller om grunnleggelsene av de kristne menighetene og hvordan ting spredte seg. Der ser jeg verdien i brevene til Paulus. Hans personlige fordømmelse av andre ting blir i mine øyne antikvariske normer. Slik kan man ta for seg mange bøker i Bibelen. Til syvende og sist handler Bibelen implisitt kristendommen om medmenneskelighet og kjærlighet til andre og ikke om fordømmelse. Kristendommen har, så langt jeg kan se, tre essensielle elementer som gjør at dette er en guddommelig sannhet: Gud skapte verden, Jesus døde for våre synder og Den hellige ånd lever i alle mennesker, men man må bare søke den for å tro at man har den. Dette er kristendommens grunnpilarer og dette skal forkynnes. Men alle, absolutt alle, kristne, ikke-troende og folk som er troende i andre retninger skal være velkommen til kirken. Slik er det stort sett også i dag, men kirken har ikke vært flink nok til å formidle det.

Man kan jo med et såpass generelt og på grensen til storsinnet syn spørre om man faktisk ikke gjør ting for lett. Det er i alle fall ting jeg har fått høre fra mer konservative kristne miljøer. Dette er gjerne mennesker som har vokst opp med en tro og alltid hatt den. For andre er det ikke alltid så lett å tro på Gud. Man kan se ut i verden, man kan se på sitt eget liv til tider og se at det til tider at utrolig hardt å tro. Jeg mener derfor at det å hengi seg til Gud og det å være nestekjærlig er utfordringer i livet som er evigvarende og som innehar en essens man ikke finner i ulogiske normer om homofili og et nedtrykkende kvinnesyn. Og, som sagt: Jeg tror kristendommen er logisk. Ved å faktisk åpne opp kristendommen til å være dette er den også kognitiv åpen for andre livssyn og tanker fordi det langt på vei handler om humanisme (for øvrig et begrep som i stor grad har sitt opphav i kristendommen). En god illustrasjon på dette i kristendommen er De ti bud. De tre første handler om menneskets forhold til Gud, mens de syv siste handler om medmenneskelighet.

Jeg håper og tror at kirken nærmer seg mer og mer den tankegangen jeg her beskriver. Det er en skam å tenke på at kristendommen har så mye blod på hendene som den har. Ikke bare blod fordi folk ble henrettet som følge av det kristne normsettet, men også blod som man merker den dag i dag: Misbruk av kristendommen som maktapparat. Folk som viker fra normalen i enkelte kristne miljøer. De som blir fryst ut fordi de er homofile eller på en eller annen måte har et annet normsett enn organisasjonens etablerte normer. Arnfinn Nordbø, som opplevde å bli fryst ut fra en kristen organisasjon etter at han stod frem som homofil, sa at det var viktig å skille mellom Gud og mennesker. Det har han veldig rett i, men når sterke autoriteter toger frem med sitt syn er ikke det alltid like lett for alle, særlig ikke om man er utpreget miljøkristen, det vil si at man vanker i et kristent miljø hvor samværet er vel så viktig som frelse.

Gud har betydd utrolig mye for meg. På samme måte ønsker jeg at Gud skal bety mye for andre. Når jeg i tillegg er glad i å formidle ting, særlig ting jeg står sterkt inne for, ser jeg på prest som et veldig godt yrke. Formidlingen gjelder også i journalistikken. Medmenneskeligheten er dog ganske tydeligere i Bibelen enn i Vær Varsom-plakaten. Men når alt kommer til alt så er det kanskje ikke så stor forskjell på journalistikk og teologi?