Oppløpssiden no oeste

Jeg må takke for en helt overveldende respons på siste innlegg. Fantastsk mange kommentarer, mailer og til og med meldinger! Når folk man tidligere bare har vært på nikk med i Bergen har stoppet opp på gata og fortalt at de har lest bloggen min og at de beundrer meg, blir jeg ikke annet enn bare veldig glad. Om jeg faktisk har oppnådd noe annet enn å skrive dagbok på nettet, er det helt fantastisk. Jeg fikk også noen veldig interessante spørsmål i kjølvannet av innlegget, både her på bloggen, på facebook og i levende live. Det skal jeg selvfølgelig skrive et innlegg over, men eksamen og flytting gjør at det fortsatt kan ta et par uker. Det er mange store spørsmål som jeg virkelig vil ta meg flid med å gi min forklaring på.

Det er under to døgn til eksamen skal være levert og jeg kunne nesten ikke brydd meg mindre. Joda, jeg skal da levere og er ok fornøyd med besvarelsen, men er totalt demotivert. Media, demokratiets viktigste våpen, er plutselig ikke så interessant for meg som det gjennomgående har vært så lenge jeg har hatt en forsvarlig IQ. Det blir vemodig å forlate Bergen, men jeg gleder meg så mye til Oslo og teologi at det nesten gjør vondt. Det er jo kjipt akkurat nå, for jeg burde fortsatt være i et medievitenskapelig modus. Menmen, livet er nå en gang det særeste som finnes, så får bare bite tenna sammen og printe ut eksamen for å kunne kalle meg ferdig med Universitas Bergensis.

Et lite apropos til denne hjemmeeksamenen: Jeg skriver en oppgave om NRK nå. På den kanalen, særlig den gangen det fortsatt eksisterte kringkastingsmonopol her i landet, har det gått ymse. Det er særlig et innslag, en intro, jeg har bitt meg merke i. Dette innslaget går nok under kategorien NRK-øyeblikk som muligens ikke er veldig forankret i Vær Varsom-plakatens punkt 1.4 hvis ordlyd er "Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle."
Joda, jeg er vel fortsatt en mediageek. Men jeg blir aldri noen medieprofessor.

Kallet

Ei venninne av meg beskrev for kort tid siden at det å blogge kan være å "legge ut livet sitt". Det prøver jeg å la være med, jeg skriver heller for lite om meg selv enn for mye. Men nå skal jeg legge ut livet mitt, og jeg tror bloggen min fort kan bli preget fremover av dette innlegget. Dette er det mest personlige og viktigste innlegget jeg noensinne har skrevet.

Siden sent i høst og frem til tidlig i vår har jeg vært inne i en krise. Det var en krise som ble mer og mer intens jo mer jeg tenkte på den. Det har ikke vært en krise i form av noen dyp depresjon eller store problemer ellers i livet. Denne krisen var et avgjørende vendepunkt: Jeg har nemlig prøvd å finne meg selv på et veldig viktig område i livet: Utdannelse og jobb. Det har vært en ganske heftig leteaksjon. For å finne ut av dette måtte jeg tenke tusenvis av tanker. Noen av disse tankene finner man ut at ikke stemmer overens med hvem du er, noen stemmer godt. Den siste kategorien tanker er de tankene du ikke vet om er deg. Og det er de som tar lengst tid og de som har ført meg inn i denne krisen. Det er særlig én tanke som har fått meg til å stoppe opp og tenke meg veldig nøye om. Dette har ført til en livssituasjon jeg aldri trodde jeg skulle havne i, og iallefall ikke så plutselig.

Jeg har tenkt tanken før, for ca. 1 år siden, men det ble aldri en seriøs og aktuell problemstilling der og da. Det tok en stund før den kom opp igjen, men når den først kom, skjedde det plutselig og veldig. Den kom på et tidspunkt hvor jeg hadde det bedre i Bergen enn jeg hadde hatt det noensinne. Jeg gikk hjem fra en kompis en sein fredagskveld i oktober i fjor. Det var en gåtur som tok rundt 20 minutter, selskapet mitt var iPoden og mitt eget tankespinn. Jeg begynte å tenke på alt mulig, men etthvert dreide tankene seg inn mot kirken. Hvordan står det til med kirken? Nei, det går ikke så veldig bra overalt. Det er flott for oss som har en form for rolle i den og tror, men den står ikke alltid i stil med tiden. Hva kan gjøres? Veldig mye. Kirken råtner innenfra noen steder, det er der forandringen må gjøres. Strategier, tilnærmingsmetoder, en form for annerledes forkynnelse som gavner flere... Det er noe sånt som trengs. Jeg håper noen får gjort noe med det. Nå er det ikke min oppgave, jeg kan ikke gjøre stort nå. Plutselig fikk jeg det for meg at jo, det kan jeg. Eller, det kom mer utenfra, som et svar på mine egne tanker. Ikke gjøre stort? Jo, det kan du! Jeg skjønte at tanken kunne forsvinne opp i alle andre tanker og dette var en tanke jeg virkelig følte at jeg måtte ta vare på, uten at jeg kan si hvorfor jeg tenkte det. Før jeg var kommet hjem, sendte jeg derfor en melding til en kompis og fortalte det.

Det har gått et halvt år siden det skjedde. Tankene har vært mange, de har vært fram og tilbake, jeg har til tider vært sikker på at jeg ikke skulle det og vice versa. Tilbakemeldingene har vært delte, både positive, negative, ledende og kritiske. Alt har betydd enormt mye for min endelige avgjørelse om å virkelig satse på dette. Gjennom hele prosessen har tanken om kall vært enormt viktig, for jeg tror ikke dette er noe man bare velger, det er noe man føler at man virkelig skal her i livet. Men hva er et kall? Det er jo noe helt udefinerbart! Det kan være en følelse av at noe er rett, en urolig følelse, en sterk dragning, en lengsel, et ønske, en stemme ovenfra.. Altså, det er jo umulig å finne ut hva det er! Tankene om kallet har kostet meg mye tid og krefter. Samtidig har jeg prøvd å se det hele i et fugleperspektiv, se de store linjene. Og jeg har kommet frem til at om jeg nå ikke har fått et kall, med så mange hint, tanker og refleksjoner, er ikke jeg mottakelig for et kall. I 6 år var jeg sikker på at jeg skulle bli journalist. Og vet du hva? Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle backe ut på det. Jeg var overbevist, min mest bastante stahet hadde forankret seg i dette. Min største drøm var å bli en anerkjent journalist. Jeg velger å legge det på hylla og bare det at jeg har nok styrke til det ser jeg på som en del av et kall. To sterke interesser jeg har har møtt hverandre til en kamp på hva jeg skal vie yrkeslivet mitt til og journalistikken ser ut til å ha blitt den svakeste kjempen i denne duellen.

Prossesen har gått i bølgedaler. Noen ganger har jeg prøvd å få tankene vekk for å kunne klare å leve i nuet her i Bergen. Og det har fungert til tider, men noen ganger har det vært umulig. Til tider har jeg vært fanget i tanker og spørsmål som har opptatt meg så mye at livet knapt nok har dreid seg om annet. Studier, jobbing og døgnrytme har stått som irrelevante elementer og jeg har følt meg som en fange - fanget av meg selv. Det har til tider vært en grusom følelse. Samtidig tror jeg at jeg ser nytten ved det. Et stort valg krever store tanker og mye plass. Det er nettopp det som har skjedd med meg nå.

Så mye tvil, så mange spørsmål. En sang jeg tidligere har sitert i bloggen min, "Kallet", har et vers som har truffet meg veldig i denne prosessen.

Vil du tross angst og uro, vil du følge meg?
Ta imot deg selv med nåde på en ukjent vei
La de ord som jeg har sagt
Folde ut sin skapermakt
Tross din tvil og selvforakt,
For jeg vil bli hos deg

Å velge denne utdannelsen og dette yrket er for noen en enkel sak. Det er så bra at noen har det sånn, at de ser deres formål på en tydelig måte. For meg ble det et hardt og brutal møte med noe som kan være et hardt og brutalt yrke. Jeg tror jeg til tider prøvde å forhandle med en makt man ikke kan forhandle med. På en annen måte tror jeg at jeg trengte å få en bekreftelse på at det ikke gikk an å forhandle om dette. Etter samtaler, tanker, frykt, glede, sorg og en massiv erfaring jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve av tanker, tok jeg rett før påske min avgjørelse: Jeg skal flytte til Oslo og begynne på profesjonsstudiet i teologi. Planen er å bli prest. Og nå står jeg bare igjen med glede.

Det er ikke lengre noen tvil.

Når du kaller, må jeg lytte. Jeg vil følge deg!
Jeg vil vende om og vandre på en ukjent vei.
Dit du går vil jeg gå med,
Herre, la din vilje skje,
For jeg vet at jeg skal se
Mitt liv fullendt i Deg.


Ja, jeg vet at jeg skal se mitt liv fullendt i Deg.

Nyttig kunnskap

Eller?

Vanskelig.

Du som ber om dager uden sorg,
du som sanke' lyst og glede
for å holda smerten nede,
du som jage itte vind

Du som tror du vokse' uden
tab, du som aldri tar ein sjanse,
men må holda dødens skanse,
mens din livslyst tørke' inn...



Alt som kan gje glede har ein
spire te et savn...

La solen seila øve himmelen,
på sleb e' alltid nåttå med.
Om glede snart må viga plass for sorg,
e' begge frukt av same store tre...



Du som tror at himmelen blir te'
i ditt eget skjøre hjerte,
uden gråd og fødselssmerte,
må ha glømt ka glede e'

En merkelig følelse

Klokken skrus litt over 2 år tilbake

Jeg siterer den gamle hjemmesiden til Anders, et utdrag fra et referat han skrev i forbindelse med en prestisjetung turnering i FIFA 06.

Den siste kampen i gruppespillet mot Espen skulle vise seg å bli den vanskeligste. Han startet forrykende, etter en tabbe av min alikvel menneskelige Stekelenburg. 1-0 sto det, og det ble raskt 2-0 av Vieri, etter et flott skudd. Mats, som satt i sofaen, og som så ut til å slite med å gå videre begynte å svette litt. Jeg bestemte meg raskt for å legge om til en offensiv formasjon når det fortsatt sto 2-0 til pause. I andre omgang Espen også en del farlige skudd, men det var meg som utnyttet sjansene mine. Etter 70 minutter fikk jeg et mål, og Mats ble litt mindre svett. Jeg fikk flere og flere sjanser, men klarte ikke å sette de, helt til det nittiende minutt da jeg kaldt og rolig satte ballen forbi Dida. Det som skjedde i sekundene ettet scoringa var ganske morsomt. Det hadde seg sånn at faren til Espen hadde dratt for å kjøpe brus til oss, og hadde akkurat kommet inn døra til stua da jeg scoret. Espen satt seg ned på knærne og ropte "NEEEI", for han viste at han måtte vinne for å gå videre. Mats reiste seg opp å jublet, mens faren til Espen ikke gadd å stå å se på den tafatte sønnen sin lenger. Han tok posen med brus og slang den ned på gulvet forran Espen. Espen, som hadde enda mer uflaks, ble truffet at brusflaskene på lilletåa, og bøyde seg nok en gang ned mens han ropte "NEEEI" gjentatte ganger. Dette var forresten det første synet som møtte Remi, som egentlig skulle være med på turneringa, men som ikke kunne fordi han skulle jobbe.

Er det mulig for folk utenifra å fatte hvor gøy det her egentlig var?

Jan Guillou

I forbindelse med den tidligere annonserte konkurransen har det blitt trukket ut en vinner. Hans navn er Rune Furberg Akselsen, en 26 år gammel fyr som opprinnelig kommer fra Horten. Han har de siste årene oppholdt seg i Trondheim, noe han stadig finner det lurt å gjøre. Denne bloggposten er premien i konkurransen. Det vil si at det er Rune som har skrevet dette innlegget. God fornøyelse.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å si noen ord om en person jeg beundrer ganske sterkt, nemlig Jan Guillou. For mange er han kanskje først og fremst kjent som forfatteren bak bøkene om Tempelridderen, som jo også har blitt til to filmer de siste årene. Nå har jeg ikke lest de angjeldende bøkene, så jeg ser ingen grunn til å begynne å uttale meg om dem. I stedet vil jeg si litt om Guillous spionromaner.

Med spionromaner sikter jeg først og fremst til de ti bøkene i Hamilton-serien, som ble skrevet mellom 1986 og 1995, og fire bøker av noe nyere dato som foregår i samme univers og bruker flere av de samme figurene, kanskje først og fremst Carl Gustaf Gilbert Hamilton selv – greve, utdannet "operatør" (det vil si høyt utdannet militær sabotør, våpenekspert og spion), som den svenske stat bruker til diverse oppdrag i løpet av Hamilton-serien, det ene mer spektakulært enn det andre. Disse spionromanene, som primært foregår i Sverige, har en ganske interessant bakgrunn og er ikke først og fremst skrevet som underholdnings-spionthrillere, selv om de selvsagt kan leses slik, slik jeg selv også leste dem da jeg støtte på dem første gang mot slutten av ungdomsskolen.

Bakgrunnen for dem er noe som skjedde på midten av 70-tallet. Jan Guillou, som startet karrieren sin som journalist, avslørte da sjokkerende opplysninger om svensk etterretningstjeneste i tidsskriftet Folket i Bild/Kulturfront, nemlig eksistensen av det såkalte IB (Informasjonsbyrån), som uten den svenske regjeringens viten, tillatelse eller kontroll registrerte informasjon om svenske borgere og hvilke politiske meninger de hadde, noe som helt klart er ulovlig. Selv om aktiviteten de hadde avslørt var ulovlig, ble Guillou dømt til et års fengsel for spionasje og kunne dermed ikke uttale seg mer om tingene han hadde funnet ut, i frykt for videre represalier. Men det var ingenting som hindret ham i å bruke dette som bakgrunnmateriale for romaner. Romaner er selvsagt fiktive, og har ingenting med journalistikk å gjøre. Slik ble Hamilton-serien til. I den følger vi Hamilton gjennom ti turbulente tiår før han til slutt trekker seg tilbake – skal ikke røpe noen detaljer her av hensyn til lesere som kanskje senere vil komme borti serien.

Men jeg nevnte noe om poenget med Guillous spionromaner. De er nemlig ikke typiske spionromaner – joda, det foregår dreping fra tid til annen, men ikke så mye man skulle vente seg på en serie som strekker seg over nesten 5000 sider. Guillou har nemlig en misjon med serien – en annen historie å fortelle, og den handler om storpolitikk og for eksempel sider ved det svenske samfunnet som Guillou ønsker å belyse og (ofte) kritisere. I femte bok i serien får vi for eksempel vite ubehagelig mye om den svenske såkalte "nøytraliteten" under andre verdenskrig, hvordan Sverige tillot nazi-Tyskland å benytte seg av det svenske jernbanenettet for å frakte jernmalm bort fra det okkuperte Nord-Norge, men ikke hjalp britiske skip under påskudd av å skulle holde seg "nøytrale". Senere, da krigslykken snudde seg for Tyskland, ble Sverige merkelig mer vennlig stilt til de allierte. I det nyeste tilskuddet til spionromanene, Men ikke hvis det gjelder din datter, som jeg snart er ferdig med å lese, setter han søkelyset på Saudia-Arabia, et land som ikke egentlig figurerer så mye i mediene som det man kanskje ville tro etter å ha lest denne romanen. Skal ikke avsløre noe her, men personlig ble jeg i hvert fall ganske sjokkert. Akkurat denne blandingen av fakta og fiksjon bidrar også etter min mening til å heve kvaliteten på Guillous spionromaner, rett og slett fordi man blir sittende og prøve å sortere: hva av dette er sant? undrer man.

Nå skal det sies at Guillou ikke gjør noe krav på å være nøytral. I journalistikken skal man i utgangspunktet være nøytral, som han har understreket flere ganger i sine seneste spionromaner, der en viktig hovedperson er Erik Ponti, en journalist i Sveriges Radio som på de fleste måter er en kopi av forfatteren selv. Men dette kravet er ikke til stede når man skriver romaner, og nettopp derfor fungerer det. Guillou er gnistrende venstremann og stolt av det.

Så hvis du en gang skulle befinne deg i den situasjonen at du ikke har noe å lese, og tror at samfunnskritiske spionthrillere med en interessant og i høyeste grad menneskelig spion kan være noe for deg: prøv Jan Guillou. Første roman om Hamilton foreligger på norsk både med tittelen "Coq Rogue" og "Rød Hane".