mandag 7. desember 2009

7. desember

18. The Animals - The House of the Rising Sun

Dette er en amerikansk folkesang som forteller om et menneskes liv i New Orleans som det rett og slett går galt med. Det har vært mange spekulasjoner om hvilket hus som er The House of the Rising Sun. Det mest sannsynlige var et lite hotell som brant ned i 1822 som reklamerte med prostitusjon. Det lå i French Quarter, den eldste eksisterende bydelen i New Orleans og man kan med sikkerhet si at sangen stammer fra dette distriktet. Samtidig skal det sies at det finnes to versjoner av denne sangen – en for kvinner og en for menn. Har begge to opphavet fra samme sted? Eller er det hele ren fiksjon?

Å gjøre en cover av en låt er risikabelt, uansett hvor gammel den er, for man jobber ut i fra helt andre premisser enn om man skriver en sang selv. The Animals har her foretatt en genistrek – de beholder det tradisjonelle preget samtidig som de har enkelt selvkomponert arrangement. Med Eric Burdon sin bluesstemme er dette ikke noe annet enn covering på sitt aller ypperste.

søndag 6. desember 2009

6. desember

19. Marvin Gaye - Let's Get It On

Sangen var opprinnelig ment som et slags ”religiøst ode” til livet, men ble omskrevet til et mer politisk budskap. Dette ble også forkastet – produsent Ed Townsend mente at Marvin Gaye sin unike evne til å få frem det romantiske og seksuelle i sin fremførelse av sanger skulle komme frem i denne sangen. Slik ble det også – alle Gayes hoder konsentrerte seg om sin 17 år gamle kjæreste, og senere kone under innspillingen av tittelsporet på hans tolvte studioalbum. Gaye var selv 34 år på dette tidspunktet.

En kompis av meg omtalte sangen som tidenes mest sexy låt. Jeg sier meg ikke uenig. Dette er uten tvil en låt man kan bruke de klisjébegrepene feel og flow om. Fremførelsen kan ikke kopieres eller forbedres av noen andre. Stemmen til Gaye harmonerer med musikken på en gåsehudfremkallende måte. I alle fall får jeg gåsehud. Får du?

lørdag 5. desember 2009

5. desember

20. Bon Jovi - Livin' on a Prayer

Etter at Livin’ on a Prayer var spilt inn, mente Jon Bon Jovi, vokalisten i bandet, at den ikke holdt mål. Gitarist Richie Samora klarte å overtale ham til å utgi sangen med betingelsen at den skulle spilles inn med et nytt arr. Sangen ble så populær at den toppet Billboard Hot-listen i fire uker. Jon Bon Jovi har i ettertid fortalt at inspirasjonen er hentet fra Reagans tankegang om å senke skattene for det rikeste for å åpne for nye investeringer. Resultatet er en tekst som omhandler et arbeiderklassepar som har en tøff hverdag i datidens USA som servitrise og havnearbeider.

Som den Ten Sing-gutten jeg er, er ikke denne sangen til å komme utenom. Høyhårrock på sitt ypperste og uansett hvor mye ihjelspilt og klisjébefengt denne låta er blitt, er det en viktig sang, og en av de første jeg som liten ung og uerfaren fjortis fikk gåsehud av. Digg.

fredag 4. desember 2009

4. desember

21. Elton John - Goodbye Yellow Brick Road

En utpreget softrocklåt som enkelte kritikere mener er Elton Johns beste låt noensinne. Tittelen er en direkte henvisning til Trollmannen fra Oz. Hvor de følger en yellow brick road for å finne trollmannen for så å finne ut at de hele tiden har hatt hva de lette etter. Elliot Smith, en amerikansk musiker kjent for en svært røff livsstil, noe også levealderen hans tilsa, mente at dette var tidenes beste låt: "En gang hørte jeg på den konstant i 18 timer mens jeg spiste fleinsopp."

For min del har jeg aldri prøvd flein. Dette er rett og slett en av de første sangene jeg kan huske at jeg hørte. Den har i grunn vært med meg hele tiden, jeg har alltid likt den og stiller meg helt bak de kritikerne som mener at dette er Elton Johns beste sang.

torsdag 3. desember 2009

3. desember

22. Phil Collins - Another Day In Paradise

Sangen ble skrevet for å få et fokus på hjemløshet og hvor ignorant man kan være overfor de hjemløse. Sangen viste seg å bli en ubetinget suksess og var på verdensbasis den største hiten i 1989. På Billboard sin ranking over tidenes beste sanger innehar den 86.plass.

Phil Collins er ingen stor musiker. Jeg har ment det tidligere, men har innsett at det ikke er tilfelle. Han har rett og slett laget en del musikk som overhodet ikke er å regne som god. At han i tillegg elsker synth gjør ikke ting bedre. Men denne låta skiller seg radikalt ut fra mye han har gjort - det er ikke komposisjonen, som er helt ok, man tenker over. Det er en av tidenes beste tekster.



onsdag 2. desember 2009

2. desember

23. Metallica - Enter Sandman

Den instrumentale komposisjonen av Enter Sandman var det første som ble ferdig i produksjonen av plata Metallica. Det ble brukt destod lengre tid på finne ut av melodilinje og tekst, en prosess som ble svært omdiskutert i Metallica når James Hetfield, frontfiguren til bandet, kom opp med ideen om Enter Sandman. Han mente at låta i seg selv gikk fra å være idyllisk til å bryte ned alt sammen, noe han prøvde å illustrere ved å la tematikken i sangen være om den perfekte familie som opplever noe så grusomt som en krybbedød. Selve tittelen gjenspeiler dette på en svært kryptisk og bestialsk måte.

Uten tvil en av de mest spilte låtene på fest samtidig som det er en god metalkomposisjon. Introen og refrenganslaget kan langt på vei kalles genialt.




tirsdag 1. desember 2009

1. desember

24. Deep Purple - Smoke on the Water

For temmelig nøyaktig 38 år siden, i desember 1971, holdt Deep Purple på å fullføre albumet Machine Head. Innspillingen foregikk i Montreux, i et bygg hvor Frank Zappa hadde konsert kvelden før albumet skulle spilles inn. Tilfeldighetene (?) ville ha det til at under Zappa-konserten begynte det å brenne og bygningen brant helt ned til grunnen. Inspirert av brannen og de påfølgende omstendighetene rundt innspillingen av albumet satte de tekst til Smoke on the Water - deres mest kjente låt noensinne.

Uansett hvor tilfeldig og merkelig det er at en av varemerkene til rocken har tittelen
Smoke on the Water, står allikevel teksten noe tilbake for musikken. Det finnes knapt nok det mennesket som ikke har hørt riffet. Dette forteller oss at Ritchie Blackmore, daværende gitarist i Deep Purple, virkelig knakk en kode som gir denne låta nær sagt evig holdbarhet.