Breakfast at Bergensis

Høstmørket er i Bergen. Det ligger til og med litt snø på gata. Jeg har én eksamen igjen før dette semesteret er omme. Frida, hamsteren vår, har begynt å springe i stua. Stian og jeg spiller en del Fifa 09 for tida. Jeg skal nok sitte ganske mye på lesesalen den neste uka. Til vinteren havner jeg forhåpentligvis i en studentbolig. Jeg digger leiligheten vår, men den er veldig dyr for to. Det suger. Men sånn er livet, fylt opp med sine dystre realiteter og sine gode lyspunkt. Dette bildet, tatt av Stian, fanger et merkelig lyspunkt. Vi har ikke brukt spisebordet veldig mye, det har blitt mye spising på salongbordet foran TV'en. En dag for noen uker siden ville det seg allikevel sånn at Helena og jeg spiste frokost samtidig (!) ved spisebordet. Det var et minneverdig øyeblikk.

Vi er jo flotte, da.

Et sørgeinnlegg

Jepp, jeg skal ta for meg noe tragisk. Nærmere bestemt allmenningens tragedie, en av mange hypoteser i samfunnsvitenskapen. Ordlyden av den er som følger: "Mange individer som handler uavhengig av hverandre for å oppnå egeninteresser kan i siste instans ødelegge en felles ressurs selv når det er klart at det i det lange løp ikke er av noens interesse at det skjer."

Trist hypotese. Og lang. Hvorfor i allverden kan ikke bare tesen være at "Mange vil ha mer og det funker dårlig i lengden"?

Vitenskapens verden er merkelig.

Jeg er 20 år...

...og vel så det. 20 år og 2 dager. Tenårene er mer eller mindre vel overstått og jeg går nå LIKSOM inn i den delen av livet hvor jeg skal begynne å bli voksen. Jeg er ikke tenåring, jeg har flyttet hjemmefra, jeg er universitetsstudent hvor jeg studerer en bachelor og jeg skal opptre så selvstendig at ting skal være den reineste fryden.

Skjer det? Vil det noen gang skje? Vil jeg bli voksen? Jeg veit ikke. Kanskje jeg vil det. Liker ikke tanken på det, men det som skjer, det skjer. Jeg må si at jeg hviler meg veldig på en melding jeg fikk på bursdagen min: "Nå er det slutt på de hemningsløse tenåra. Bare de utsvevende tyveåra igjen." AMEN.


Sånn ser en tjueåring ut.

Schmeksamen!

Guess where? Joda, der hvor jeg pleier å henge for tida. U. Pihl, lesesalen for vi som går på samfunnsvitenskapelig fakultet her i Bergen. Jeg har eksamen i morra i MEVI 100, innføring i medievitenskap, og gleder meg som en liten unge. Jeg gleder meg iallefall som en liten unge til klokka er 13.02 i morra, da er eksamen ferdig og jeg er vel etter all sannsynlighet også ute av lokalet. Da er det bare to eksamener igjen og de er ganske mye verre enn den jeg skal ha nå.
Hurra for jul!

Mediehistorie

Da de første kringkastingssendingene på radio tok til i Kristiania i desember 1924, hørte en journalist fra Tidens Tegn sendingen i Western Electrics lokale i Drammensveien:
- Da det hele var over, og en stemme ønsket god natt og sa takk for i kveld, syntes jeg at jeg måtte klappe og si takk i like måte.
- Takket de?
- Ja, hvorfor i all verden skulle jeg ikke det?

Tanker fra en såkalt samfunnsviter

Nå sitter jeg på lesesalen. Det begynner å bli en vane, i grunn, og jeg veit at jeg kommer til å sitte her nesten hver dag i nesten en måned til. Da er det heldigvis tid for en mer eller mindre månedslang juleferie. Det blir rett utsagt skjønt. Uansett, nå går jeg igjennom narratologien. Ekvilibrium er en viktig forutsetning for journalistisk narratologi. Om det skulle oppså forstyrrelse vedrørende ekvilibrium må dette erkjennes, repareres og det må gjennopprettes eller skapes et nytt ekvilibrium. Hva er så et godt ekvilibrium?

Ba(ra)ck to the future!

De neste timene blir veeeeldig spennende...