onsdag 22. april 2009

Kallet

Ei venninne av meg beskrev for kort tid siden at det å blogge kan være å "legge ut livet sitt". Det prøver jeg å la være med, jeg skriver heller for lite om meg selv enn for mye. Men nå skal jeg legge ut livet mitt, og jeg tror bloggen min fort kan bli preget fremover av dette innlegget. Dette er det mest personlige og viktigste innlegget jeg noensinne har skrevet.

Siden sent i høst og frem til tidlig i vår har jeg vært inne i en krise. Det var en krise som ble mer og mer intens jo mer jeg tenkte på den. Det har ikke vært en krise i form av noen dyp depresjon eller store problemer ellers i livet. Denne krisen var et avgjørende vendepunkt: Jeg har nemlig prøvd å finne meg selv på et veldig viktig område i livet: Utdannelse og jobb. Det har vært en ganske heftig leteaksjon. For å finne ut av dette måtte jeg tenke tusenvis av tanker. Noen av disse tankene finner man ut at ikke stemmer overens med hvem du er, noen stemmer godt. Den siste kategorien tanker er de tankene du ikke vet om er deg. Og det er de som tar lengst tid og de som har ført meg inn i denne krisen. Det er særlig én tanke som har fått meg til å stoppe opp og tenke meg veldig nøye om. Dette har ført til en livssituasjon jeg aldri trodde jeg skulle havne i, og iallefall ikke så plutselig.

Jeg har tenkt tanken før, for ca. 1 år siden, men det ble aldri en seriøs og aktuell problemstilling der og da. Det tok en stund før den kom opp igjen, men når den først kom, skjedde det plutselig og veldig. Den kom på et tidspunkt hvor jeg hadde det bedre i Bergen enn jeg hadde hatt det noensinne. Jeg gikk hjem fra en kompis en sein fredagskveld i oktober i fjor. Det var en gåtur som tok rundt 20 minutter, selskapet mitt var iPoden og mitt eget tankespinn. Jeg begynte å tenke på alt mulig, men etthvert dreide tankene seg inn mot kirken. Hvordan står det til med kirken? Nei, det går ikke så veldig bra overalt. Det er flott for oss som har en form for rolle i den og tror, men den står ikke alltid i stil med tiden. Hva kan gjøres? Veldig mye. Kirken råtner innenfra noen steder, det er der forandringen må gjøres. Strategier, tilnærmingsmetoder, en form for annerledes forkynnelse som gavner flere... Det er noe sånt som trengs. Jeg håper noen får gjort noe med det. Nå er det ikke min oppgave, jeg kan ikke gjøre stort nå. Plutselig fikk jeg det for meg at jo, det kan jeg. Eller, det kom mer utenfra, som et svar på mine egne tanker. Ikke gjøre stort? Jo, det kan du! Jeg skjønte at tanken kunne forsvinne opp i alle andre tanker og dette var en tanke jeg virkelig følte at jeg måtte ta vare på, uten at jeg kan si hvorfor jeg tenkte det. Før jeg var kommet hjem, sendte jeg derfor en melding til en kompis og fortalte det.

Det har gått et halvt år siden det skjedde. Tankene har vært mange, de har vært fram og tilbake, jeg har til tider vært sikker på at jeg ikke skulle det og vice versa. Tilbakemeldingene har vært delte, både positive, negative, ledende og kritiske. Alt har betydd enormt mye for min endelige avgjørelse om å virkelig satse på dette. Gjennom hele prosessen har tanken om kall vært enormt viktig, for jeg tror ikke dette er noe man bare velger, det er noe man føler at man virkelig skal her i livet. Men hva er et kall? Det er jo noe helt udefinerbart! Det kan være en følelse av at noe er rett, en urolig følelse, en sterk dragning, en lengsel, et ønske, en stemme ovenfra.. Altså, det er jo umulig å finne ut hva det er! Tankene om kallet har kostet meg mye tid og krefter. Samtidig har jeg prøvd å se det hele i et fugleperspektiv, se de store linjene. Og jeg har kommet frem til at om jeg nå ikke har fått et kall, med så mange hint, tanker og refleksjoner, er ikke jeg mottakelig for et kall. I 6 år var jeg sikker på at jeg skulle bli journalist. Og vet du hva? Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle backe ut på det. Jeg var overbevist, min mest bastante stahet hadde forankret seg i dette. Min største drøm var å bli en anerkjent journalist. Jeg velger å legge det på hylla og bare det at jeg har nok styrke til det ser jeg på som en del av et kall. To sterke interesser jeg har har møtt hverandre til en kamp på hva jeg skal vie yrkeslivet mitt til og journalistikken ser ut til å ha blitt den svakeste kjempen i denne duellen.

Prossesen har gått i bølgedaler. Noen ganger har jeg prøvd å få tankene vekk for å kunne klare å leve i nuet her i Bergen. Og det har fungert til tider, men noen ganger har det vært umulig. Til tider har jeg vært fanget i tanker og spørsmål som har opptatt meg så mye at livet knapt nok har dreid seg om annet. Studier, jobbing og døgnrytme har stått som irrelevante elementer og jeg har følt meg som en fange - fanget av meg selv. Det har til tider vært en grusom følelse. Samtidig tror jeg at jeg ser nytten ved det. Et stort valg krever store tanker og mye plass. Det er nettopp det som har skjedd med meg nå.

Så mye tvil, så mange spørsmål. En sang jeg tidligere har sitert i bloggen min, "Kallet", har et vers som har truffet meg veldig i denne prosessen.

Vil du tross angst og uro, vil du følge meg?
Ta imot deg selv med nåde på en ukjent vei
La de ord som jeg har sagt
Folde ut sin skapermakt
Tross din tvil og selvforakt,
For jeg vil bli hos deg

Å velge denne utdannelsen og dette yrket er for noen en enkel sak. Det er så bra at noen har det sånn, at de ser deres formål på en tydelig måte. For meg ble det et hardt og brutal møte med noe som kan være et hardt og brutalt yrke. Jeg tror jeg til tider prøvde å forhandle med en makt man ikke kan forhandle med. På en annen måte tror jeg at jeg trengte å få en bekreftelse på at det ikke gikk an å forhandle om dette. Etter samtaler, tanker, frykt, glede, sorg og en massiv erfaring jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve av tanker, tok jeg rett før påske min avgjørelse: Jeg skal flytte til Oslo og begynne på profesjonsstudiet i teologi. Planen er å bli prest. Og nå står jeg bare igjen med glede.

Det er ikke lengre noen tvil.

Når du kaller, må jeg lytte. Jeg vil følge deg!
Jeg vil vende om og vandre på en ukjent vei.
Dit du går vil jeg gå med,
Herre, la din vilje skje,
For jeg vet at jeg skal se
Mitt liv fullendt i Deg.


Ja, jeg vet at jeg skal se mitt liv fullendt i Deg.

22 kommentarer:

Rune Ulset Furberg sa...

Det var uten tvil det mest personlige og gripende blogginnlegget jeg har lest, fra noens hånd, til nå.

Og jeg kan nesten ikke vente på å få bibelnerde ytterligere med deg, broder.

Anonym sa...

For en flott tekst, og gratulerer for at du har kommet fram til hva du vil her i livet og med livet ditt. Det er ingen lett sak å finne ut hva man vil gjøre. Du spør: "Hva er et kall?" Det er på en måte kanskje det du har opplevd(uten at jeg skal være altfor sikker; en oppfordring, en indre trang til noe. Større en deg selv kanskje?
Uansett, det jeg vil si er: Lykke til Espen, så skal jeg følge med på bloggen din, for jeg frydet meg med gode tekster! Vennlig hilsen din "gamle" unge lærerinne Maria Terzan.

Anonym sa...

Jeg ble så ufattelig rørt, Espen - gode og viktige tanker.

Mange klemmer fra Brevik
Hege

Kirsten Finch sa...

Skal bli morsomt å få deg tilbake til østlandet, Espen...håper jo også kanskje på noen givende samtaler over lunsjen på MF etterhvert? (hvis det er der du havner?!)

Godt uansett med et valg som er tatt og en glede over det!

Anonym sa...

Dette var et rørende innlegg, Espen! Fikk noen tårer i øyekroken :)
Jeg er veldig glad du har kommet til denne konklusjonen, og ser frem til å kunne tilbringe mer tid med deg til høsten :)

Klem fra Sunniva(Sunni)

Tøtta sa...

du er heftig god til å skrive Espen, glad d u har funnet ut hva kallet ditt er ;D
glad i deg <3

Helge sa...

Kvaliteten på dette blogginnlegget viser at du hadde hatt eit talent for journalistikken! ;)

Trur likevel ikkje eg kan understreke nok at eg tykkjer du tok det riktige valet, og at eg gledar meg veldig til du kjem til Oslo!

God skrivekunst skal nok bli nyttig som prest og!

P.S: Gledar meg veldig til du vert utplassert i ein nynorskkyrkjelyd, og må ta nynorskliturgi. Eg skal sitte i 1. kyrkjebenken og sjå på deg med kritiske nynorskauge;)

"Herren vere med dysh"

Anonym sa...

Mhaha, det skal mer til enn som så for å gjøre meg rørt. Men det var et fint innlegg, det var det. Jeg kjenner igjen noen klassiske symptomer på det jeg sjæl lider av i dette kavet det er å velge studium; man må rett og slett forsvare valget sitt ved å få det til å fremstå så fordømt gjennomtenkt. Impulsivitet er tabu. Det er grunn til det, jeg har sjøl gått på trynet etter et impulsivt studievalg. Uansett synes jeg du har gjort en grei jobb her, du fremstår bare middels desperat, og det er mer enn godkjent :D
Hva selve valget angår, kunne det vel ikke vært bedre. Som jeg sa til mine støttekontakter i Kalfaret; å studere teologi er omtrent som å gå med oransje ullsokker utapå buksa. Helt utenkelig på ungdomsskolen, men nå er det så far out at det er kult. Hvis du blir prest kommer jeg også til å gå i kjerka.
Amen.
Kristin.

Mari Clementine sa...

Hallelujah!

Anonym sa...

Dette var sterkt å lese Espen.
Mektig stolt av deg!

En gammal prest på Østlandet et sted

Anonym sa...

Et åpent og godt innlegg, og gratulerer med at ting begynner å klarne opp på det mentale plan.

Uten at dette egentlig angår meg, så klarer jeg ikke dy meg med å lure på hvorfor du har valgt i sirkle deg inn til den kristne religion? Veien til sannhet er ikke så enkel at man bare kan lese det i en skinnbefattet bok som har blitt editert, sensurert og manipulert utallige ganger opp mellom årene - men det antar jeg du er klar over.

Jeg sier ikke at Bibelen ikke inneholder mye brukbar informasjon (selv om det krever en god evne til å dra sammenhenger og lese metaforisk), men det virker svært begrensende for egen utvikling, framgang og perspektiver å holde seg innenfor fastlagte rammer innenfor religion.

Problemet blir ofte at man tar til seg en forståelse og sannhet som i bunn og grunn ikke er ens egen. Den samme essensen vil være ulikt reflektert og forstått for hver enkelt person. Samtidig har mange religiøse et problem med å være kognitiv åpen for andre synspunkter og meninger som går på tvers av sin religion eller sitt tankesett.

Dette kallet kan forsåvidt være et sterkt ønske om å hjelpe og veilede andre mennesker gjennom livets berg og dalbane, og ikke noe som nødvendigvis bør begrense seg til teologisk preking. Vil tro det er derfor journalistikk er den andre muligheten og. Et sterkt behov for å opplyse og informere mennesker.

Mener overhodet ikke å rakke ned på religion her, jeg har full respekt for religiøse mennesker, selv om jeg av og til kan mislike tankestrukturen de stiller seg bak, men skal du vie livet ditt til å vise mennesker "veien", så føler jeg det er viktig at man faktisk kan stå for det man preker og vite at dette er sant.

Kirken har i større grad mistet denne tilliten, fordi folk i større grad innser at dette er en vei som ikke går noen steder og har blitt brukt som et maktapparat i mangfoldige generasjoner.

Det tar ansvaret og potensialet vekk fra deg selv og tildelt en ekstern, personifisert Gud som eksisterer utenfor oss, som skal belønne og straffe, dømme og frelse oss. Har denne intelligensen vi kaller "Gud" skapt deg, så er du endel av Gud og Gud endel av deg, og du vil også inneha ekstreme potensialer som ligger latent i underbevisstheten. Det er da ting begynner å bli spennende.

Men absolutt, teologi kan være en fin inngangsport. Bare husk at det ikke vil gi deg svaret.

Vi har vel alle vår rolle å utspille uansett, kanskje er din rolle prest. :)

Viktig å huske på at ens mål vil alltid endres underveis, så er ikke så farlig å velge feil - man får alltids muligheten til å komme tilbake på rett vei.

Shit, dette ble langt.

- TheShoeForYou

Espen sa...

Hei, du siste anonym:
Det kreves nok et nytt innlegg fra min side for å gå mer innpå det du nevner. Hvem er du, forresten?

Anonym sa...

Satsa på at min kvasi-kryptering skulle skinne gjennom, men fjern siste halvdel av navntrekket - tenk deg et par år tilbake i tid, så kommer det nok!

Alltid givende å høre ulike meninger og livsfilosofier, så gjerne ta deg tid til et innlegg som går litt mer i dybden av ting, evt erre bare å ta kontakt på msn. Alltid klar for debatt :p

Erik sa...

Fantastisk innlegg:) Velkommen til Oslo, Espen. Gleder meg til å spise lunsj med deg i kantina på MF;)

Anonym sa...

Liker innlegget ditt Espen, og jeg er ikke i tvil om at du må følge kallet ditt!

Men jeg ble særlig interessert da jeg leste følgende: "Hva kan gjøres? Veldig mye. Kirken råtner innenfra noen steder, det er der forandringen må gjøres. Strategier, tilnærmingsmetoder, en form for annerledes forkynnelse som gavner flere..."

Jeg er en såkalt fritenker, og trives med det. Jeg ser på dette livet som en reise i erfaringer. En reise hvor jeg selv er sentrum for mitt eget univers og hvor alt rundt meg på en måte er en refleksjon av mine følelser, tanker og handlinger. Ser ikke for meg en personifisert allmektig Gud, bare livsessensen som knytter alle skapninger sammen i en eneste sprø universal symbiose.

Er det plass til en fritenker som meg i menigheten din? Vil det være rom for å diskutere Gud som noe annet enn èn allseende, dømmende og overordnet? Hvor konservativt føler du kirken bør stille seg ift. slikt?

Rebell ^^

Inger Th. Tømte sa...

Flott! Løkke til!

Anonym sa...

Mesterlig skrevet og sterkt å lese! Det er fint å tenke på at du har bodd et år i byen MIN og brukt så mye tid til å tenke viktige tanker for livet ditt! De beste ønsker for veien videre.
As

missbo sa...

Kjære lillebror ;)

Vil begynne med å si jeg er mektig stolt av den du er blitt med årene.

Ser jo ikke annet enn en flott progressjon kunskapsmessig. Vi er uenig i mye, men flott å nå kunne ha gode diskusjoner, hvor vi lytter, og kan være enige om å være uenige.

Lykke til med hva du enn foretar deg, står alltid bak deg vettu lillebror.

klem fra din inflydde søster
-..-

Anonym sa...

RESPEKT Espen! Konge å lese om tankane dine ang. prestestudiet. Gud har ei viktig rolle for deg og d kjem til å bli spennande å sjå kor du ende opp... ;)

Kjekt å sjå deg i PK på søndag, du må kome tilbake igjen!

Ida Kristin sa...

Hvorfor la du journalistikken på hylla? Jeg har selv bestemt meg for å bli journalist, og neste høst håper jeg på å få komme inn i Bergen for å studere. Det er hvertfall lov å håpe..

Anonym sa...

Som nevnt, ga innlegget ditt meg et nytt syn på mange ting, Espen! Troende eller ikke, dette innlegget er meningsfylt og fascinerende. Det tror jeg livet ditt kommer til å bli og. Du kommer nok til å gjøre en veldig god jobb. Lykke til! :)

Anonym sa...

det jeg var ute etter, takk