I forbindelse med den tidligere annonserte konkurransen har det blitt trukket ut en vinner. Hans navn er Rune Furberg Akselsen, en 26 år gammel fyr som opprinnelig kommer fra Horten. Han har de siste årene oppholdt seg i Trondheim, noe han stadig finner det lurt å gjøre. Denne bloggposten er premien i konkurransen. Det vil si at det er Rune som har skrevet dette innlegget. God fornøyelse.
Jeg vil gjerne benytte anledningen til å si noen ord om en person jeg beundrer ganske sterkt, nemlig Jan Guillou. For mange er han kanskje først og fremst kjent som forfatteren bak bøkene om Tempelridderen, som jo også har blitt til to filmer de siste årene. Nå har jeg ikke lest de angjeldende bøkene, så jeg ser ingen grunn til å begynne å uttale meg om dem. I stedet vil jeg si litt om Guillous spionromaner.
Med spionromaner sikter jeg først og fremst til de ti bøkene i Hamilton-serien, som ble skrevet mellom 1986 og 1995, og fire bøker av noe nyere dato som foregår i samme univers og bruker flere av de samme figurene, kanskje først og fremst Carl Gustaf Gilbert Hamilton selv – greve, utdannet "operatør" (det vil si høyt utdannet militær sabotør, våpenekspert og spion), som den svenske stat bruker til diverse oppdrag i løpet av Hamilton-serien, det ene mer spektakulært enn det andre. Disse spionromanene, som primært foregår i Sverige, har en ganske interessant bakgrunn og er ikke først og fremst skrevet som underholdnings-spionthrillere, selv om de selvsagt kan leses slik, slik jeg selv også leste dem da jeg støtte på dem første gang mot slutten av ungdomsskolen.
Bakgrunnen for dem er noe som skjedde på midten av 70-tallet. Jan Guillou, som startet karrieren sin som journalist, avslørte da sjokkerende opplysninger om svensk etterretningstjeneste i tidsskriftet Folket i Bild/Kulturfront, nemlig eksistensen av det såkalte IB (Informasjonsbyrån), som uten den svenske regjeringens viten, tillatelse eller kontroll registrerte informasjon om svenske borgere og hvilke politiske meninger de hadde, noe som helt klart er ulovlig. Selv om aktiviteten de hadde avslørt var ulovlig, ble Guillou dømt til et års fengsel for spionasje og kunne dermed ikke uttale seg mer om tingene han hadde funnet ut, i frykt for videre represalier. Men det var ingenting som hindret ham i å bruke dette som bakgrunnmateriale for romaner. Romaner er selvsagt fiktive, og har ingenting med journalistikk å gjøre. Slik ble Hamilton-serien til. I den følger vi Hamilton gjennom ti turbulente tiår før han til slutt trekker seg tilbake – skal ikke røpe noen detaljer her av hensyn til lesere som kanskje senere vil komme borti serien.
Men jeg nevnte noe om poenget med Guillous spionromaner. De er nemlig ikke typiske spionromaner – joda, det foregår dreping fra tid til annen, men ikke så mye man skulle vente seg på en serie som strekker seg over nesten 5000 sider. Guillou har nemlig en misjon med serien – en annen historie å fortelle, og den handler om storpolitikk og for eksempel sider ved det svenske samfunnet som Guillou ønsker å belyse og (ofte) kritisere. I femte bok i serien får vi for eksempel vite ubehagelig mye om den svenske såkalte "nøytraliteten" under andre verdenskrig, hvordan Sverige tillot nazi-Tyskland å benytte seg av det svenske jernbanenettet for å frakte jernmalm bort fra det okkuperte Nord-Norge, men ikke hjalp britiske skip under påskudd av å skulle holde seg "nøytrale". Senere, da krigslykken snudde seg for Tyskland, ble Sverige merkelig mer vennlig stilt til de allierte. I det nyeste tilskuddet til spionromanene, Men ikke hvis det gjelder din datter, som jeg snart er ferdig med å lese, setter han søkelyset på Saudia-Arabia, et land som ikke egentlig figurerer så mye i mediene som det man kanskje ville tro etter å ha lest denne romanen. Skal ikke avsløre noe her, men personlig ble jeg i hvert fall ganske sjokkert. Akkurat denne blandingen av fakta og fiksjon bidrar også etter min mening til å heve kvaliteten på Guillous spionromaner, rett og slett fordi man blir sittende og prøve å sortere: hva av dette er sant? undrer man.
Nå skal det sies at Guillou ikke gjør noe krav på å være nøytral. I journalistikken skal man i utgangspunktet være nøytral, som han har understreket flere ganger i sine seneste spionromaner, der en viktig hovedperson er Erik Ponti, en journalist i Sveriges Radio som på de fleste måter er en kopi av forfatteren selv. Men dette kravet er ikke til stede når man skriver romaner, og nettopp derfor fungerer det. Guillou er gnistrende venstremann og stolt av det.
Så hvis du en gang skulle befinne deg i den situasjonen at du ikke har noe å lese, og tror at samfunnskritiske spionthrillere med en interessant og i høyeste grad menneskelig spion kan være noe for deg: prøv Jan Guillou. Første roman om Hamilton foreligger på norsk både med tittelen "Coq Rogue" og "Rød Hane".
for 4 år siden