Jeg har venner!

Kind of.

En uke som journalist i student-TV

Mandag: Redaksjonsmøte, evaluering av forrige ukes sending, planlegging av neste ukes sending, min sak blir å lage en reportasje om årets foreleser ved Matematisk-Naturvitenskapelig fakultet og ta litt tak i hans kritikk av universitetets holdning til forelesning kontra forskning. Med meg på laget får jeg den stødige sunnmøringen Richard som skal stå for kameraføring og kyndig teknisk ledelse.

Tirsdag: Intervjuavtaler blir gjort, en frustrerende ting denne uken fordi et intervjuobjekt kunne på onsdag og et på fredag. Som en nødløsning intervjuet vi en ganske tilfeldig foreleser for å ha litt fyllstoff.

Onsdag: Interjuet med årets foreleser går av stabelen. Et godt intervju som inkluderte en gratis omvisning på naturhistorisk museum. Vi stiftet blant annet bekjentskap med den utdødde hesterasen Lofothest (1899) og det geniale dyret beltemus. Vi sneik oss også inn på en forelesning og filmet der før vi spurte folk når de gikk ut hva de syntes om forelesningen. De fleste studenter er ganske kameraskye.

Lofothest og beltemus i skjønn forening

Torsdag: Dagen uten student-tvjobbing.

Fredag: Intervju med rektor, riktig så trivelig. Litt innklippsbilder av fasader og forelesninger, deretter redigering med speaks, fargekorreksjon, lydfading, supere, hjørnebilde og masse annet gøy. Vi er snart ferdig og er godt fornøyde.

Hipp, hipp hurra.

En journalistspires hverdag

Tirsdag ettermiddag, en regntung dag i oktober, sitter jeg i redaksjonslokalene til Bergen Student-TV. Et intervju er gjennomført, to intervjuer og x antall innklippsbilder gjenstår på en sak som handler om forelesninger ved universitetet. Det går mer og mer opp for meg at intervjuobjekter også har et liv. Selv om et intervju ikke tar mer enn 10-15 minutter, er våre travle intervjuobjekter ikke tilgjengelig før henholdsvis onsdag og fredag. Det vil si at det tar latterlig lang tid å lage saken i forhold til hva det kunne tatt. Det er kjipt, men noe som man må forholde seg til.

Noen ganger skulle jeg ønske at folk var litt mer PR-kåte.

Lottejenta

Nå på lørdag, mens jeg var på et kjempemessig UV-treff, skjedde det noe trist her i leiligheten i Bergen. Det skjer ting som er mange dimensjoner mer tragisk, det er det liten tvil om. Allikevel var det veldig trist for oss som bor her: Lotte, vår russiske vinterhvithamster og venn, ble funnet død. Hun ble funnet inne i huset sitt, hvor hun lå som om hun sov. Med øynene lukket og forlabbene i kors hadde hun takket for seg uten at vi vet hvorfor. Vi har mistet en buddy, en liten humørklump som det var kjempefint å ha rundt seg når man kom hjem. Det er litt merkelig å sitte i sofaen og vite at det ikke er et lite dyr som vil prøve å krabbe oppover leggen min. At døren til rommet mitt kan stå åpen uten fare for at en hvit dott piler inn der er også vemodig å vite.

Lotte ble bare 9 og en halv måned. Ikke engang for en hamster er det en respektabel alder. Men selv om hun slukket lyset og gikk i pennalet tidlig, levde hun livet fullt ut mens hun hadde muligheten. Hun hadde på dagtid hele stua å være i, hu skrensa når hun skulle skifte retning, elsket å klatre opp leggene våre, hoppet gjerne ned fra spennende høyder og var uten tvil en veldig aktiv hamster. Så jeg har en liten tanke som jeg synes er ganske fin: Jeg ser for meg Lotte pile inn i et hamsterdødsrike, hoppe lite elegant over den evige avgrunn, komme seg inn perleporten, ta en skrens idet hun svinger opp mot hamsterslekta si før hun utbasunerer: Wow, for et liv!

Hvil i fred, lille venn. Arvtageren din har mye å leve opp til.


Lotte Agurk - 25.12.07- 04.10.08